Det var kjekt å være tilbake på Matongo igjen. Jeg var lærer og rektor her en tid, 1985-1990 (hjemmeopphold 1987-88), men det var en litt vanskelig og turbulent periode i skolens historie. Derfor er det desto hyggeligere å komme tilbake igjen nå og treffe gamle ansatte, naboer, tidligere studenter - og bli kjent med en ny generasjon prester og ledere i kirka.
Matongo Lutheran Theological College ble startet opp i 1977, og har i alle år vært et fellesprosjekt i ELCK. Flere av våre Kenya-misjonærer har tjent her kortere eller lengre tid, men det er nok finnene som har båret tyngste byrden opp gjennom årene, på godt og vondt. Svenskene og svensk-finnene har trukket seg helt ut, til gjengjeld har Lutheran Church Missouri Synod og uavhengige amerikanske konfesjonelle lutherske begynt å spille en betydelig rolle.
I sin tid var MLTC, som de fleste andre, akkreditert av en uavhengig teologisk instans. Nå er kravene høyere, og etter å ha forsøkt ulike modeller har de knyttet seg til Daystar University i Nairobi og tilbyr sine programmer under deres paraply. Det gir de full rett til å beholde sitt teologiske særpreg og profil, samtidig som studentene får en nasjonalt og internasjonalt anerkjent grad - veldig bra!
Engelske stewardship er et vidt begrep. I Norge snakker vi ikke så mye om det på den måten, vi deler det opp i forvaltning, ledelse, givertjeneste, "tjeneste for Gud", mm. - antagelig kommer vi dårligere ut fordi vi ikke begrepsmessig fanger inn helheten i dette. Men det har altså med det kall og den oppgave vi har fått av Gud å forvalte alle Hans gode gaver til oss. Det gjelder tid og penger, evner, ulike resursser, eiendom, medarbeidere, egen kropp og helse osv...
En av lærerne her, Timothy H. Shihemi med en Master fra MF, har undervist i faget i noen år og hadde gode timer om den bibelske forvaltertanken, forskjellen på forvaltning og forretningsvirksomhet, ledelse, personalomsorg, om verdien av åpenhet og ansvarsfordeling, og gode administrasjons- og regnskapsrutiner. Vi var også innom spesielle utfordringer som kulturen her byr på som er til hinder for god forvaltning. Selv hadde jeg et par innspill som gikk på bibelmateriale og praktiske ferdigheter som en god forvalter har.
Hvis en skal forsøke å beskrive den sosiale visjon som tegnes i Bibelen har jeg funnet det nyttig å lese lovstoff i GT. På samme måte som De ti bud tegner et bilde av Gud, tegner lovstoffet i Mosebøkene en visjon for det samfunnet som Gud ønsker for Israel. I 3 Mos 25 finner vi lovene for Sabbatsår og Jubelår. Ser vi det materialet sammen med lovene for tiende og ettergivelse av gjeld, f.eks. 5 Mos 14, 15 og 26, danner det seg et fascinerende bilde. Gud har gitt landet til fedrene, det skal de forvalte. Hvis noen av ulike grunner kommer i vanskeligheter og må sette seg i gjeld eller selge ut, er det bare fram til en viss tid. Gjeld blir slettet i sabbatsåret, all jord skulle bli tilbakeført i jubelåret. En radikal sosial rettferdighet der fattigdom ikke vil være en skjebne utover en viss tid, og det var ikke anledning til å opparbeide seg stor rikdom på andres bekostning. Tienden var for presten, enker, farløse og fattige for at de skulle glede seg sammen med giveren.
Denne GT-lige visjonen tegnes opp - men spørsmålet er om den ble virkeliggjort noen gang? Vi kjenner til offer og tiende, kanskje sabbatsår, men antagelig ble det aldri erklært noe jubelår i Israel. Vi forstår grunnen - hvilken konge hadde styrke nok til å gjennomføre en så radikal reform, d.e. tilbakeføre all eiendom til sine rettmessige eiere? Men dermed falt de også gjennom religiøst, og profetene vet vi refset konge og prest for urett og frafall fra Guds lov. Men Messias-tiden skal oppfylle løftene, Jes 61 og Luk 4.
I NT er det fascinerende hvordan det dannes et fellesskap rundt Jesus, det blir en stor menighet i Jerusalem, det dannes menigheter i Asia og Europa. Den sosiale visjonen og forvalteroppdraget vi ser i GT er der fortsatt, men det er et helt annet språk. Det er både kontinuitet og brudd med det gamle. Det er intet presteskap eller tempeltjeneste å opprettholde lenger, men behov og tjenester i menigheten. De kristne oppfordres ikke til tiende, sabbat eller jubelår. I stedet oppfordres vi i vår forvaltning til å være generelt generøse, gi alt vi kan, gi av et villig hjerte, og streve for likhet mellom kristne søsken, se bl.a. 2 Cor 8 og 9 o.a. Det er en stående utfordring! Dette bibelmaterialet gir oss momenter når vi skal formulere våre egne programmer.
I mange kirkesamfunn er det langt mer åpenhet, system og orden på forvaltning og økonomi enn vi er vant til i Norge - vi har hatt en tendens til å beskrive det som loviskhet. Spørsmålet er om det ikke er like mye vår innbarkede individualisme som gjør seg gjeldende: Ingen har noe med hva jeg gir, hvordan jeg skjøtter mitt forvalteransvar! Det blir mellom Gud og meg!
I mange menigheter er det vanlig at medlemmer har en samtale med sin prest og kasserer om givertjenesten. Det settes opp en plan, gaven gis i merkede konvolutter, menigheten kan ha et realistisk budsjett, og kassereren gir jevnlig tilbakemelding. Det er generøsitet, glede, plan og disiplin i givertjenesten.
Hva med den som ikke har penger eller faste inntekter? Da gir vi av andre ressurser Gud har betrodd oss. Ei høne, egg, en stor bananstokk, ananas, papaya - kjærlighet oppfinnsom gjør!
Vanskelige spørsmål kom opp: Kan vi ta imot kollekt gitt av prostituerte? Hva med de som brygger tradisjonelt øl? Er vi for strenge vil de bare gå og finne en annen menighet som ikke refser dem! I løpet av samtalen ble vi enige om at sjelesørgeriske samtaler må formidle omsorg for hverdagen og framtida deres og hjelpe dem ut av det nedverdigende livet. Men hva med gavene? Stewardship er ikke enkelt og byr på stadig nye utfordringer etter som samfunnet endrer seg. De gode historiene må fram og vi må lære av hverandre.
Regnskap er vanskelig. Hvis finansene blir handtert på en slik måte at bare et fåtall vet hva som foregår, det er ingen åpenhet om bruken, og gaver gitt synes ikke å nå fram - da går det på tilliten løs og gavene blir borte. Åpenhet og gjennomsiktighet, jevnlig rapportering, rask implementering av vedtatte planer, det er god forvaltning!
Slik bølget samtalene fram og tilbake. Gode og dårlige eksempler ble til lærdom. Så var det kjekt å treffe gode venner og oppmuntres i en tjeneste som ofte oppleves ensom - med tilsvarende fristelser og bekymringer.
Stor takk til NLM/Scripture Mission som viste generøsitet og god forvaltning ved å sponse seminaret!
Matongo Lutheran Theological College ble startet opp i 1977, og har i alle år vært et fellesprosjekt i ELCK. Flere av våre Kenya-misjonærer har tjent her kortere eller lengre tid, men det er nok finnene som har båret tyngste byrden opp gjennom årene, på godt og vondt. Svenskene og svensk-finnene har trukket seg helt ut, til gjengjeld har Lutheran Church Missouri Synod og uavhengige amerikanske konfesjonelle lutherske begynt å spille en betydelig rolle.
I sin tid var MLTC, som de fleste andre, akkreditert av en uavhengig teologisk instans. Nå er kravene høyere, og etter å ha forsøkt ulike modeller har de knyttet seg til Daystar University i Nairobi og tilbyr sine programmer under deres paraply. Det gir de full rett til å beholde sitt teologiske særpreg og profil, samtidig som studentene får en nasjonalt og internasjonalt anerkjent grad - veldig bra!
Engelske stewardship er et vidt begrep. I Norge snakker vi ikke så mye om det på den måten, vi deler det opp i forvaltning, ledelse, givertjeneste, "tjeneste for Gud", mm. - antagelig kommer vi dårligere ut fordi vi ikke begrepsmessig fanger inn helheten i dette. Men det har altså med det kall og den oppgave vi har fått av Gud å forvalte alle Hans gode gaver til oss. Det gjelder tid og penger, evner, ulike resursser, eiendom, medarbeidere, egen kropp og helse osv...
Hvis en skal forsøke å beskrive den sosiale visjon som tegnes i Bibelen har jeg funnet det nyttig å lese lovstoff i GT. På samme måte som De ti bud tegner et bilde av Gud, tegner lovstoffet i Mosebøkene en visjon for det samfunnet som Gud ønsker for Israel. I 3 Mos 25 finner vi lovene for Sabbatsår og Jubelår. Ser vi det materialet sammen med lovene for tiende og ettergivelse av gjeld, f.eks. 5 Mos 14, 15 og 26, danner det seg et fascinerende bilde. Gud har gitt landet til fedrene, det skal de forvalte. Hvis noen av ulike grunner kommer i vanskeligheter og må sette seg i gjeld eller selge ut, er det bare fram til en viss tid. Gjeld blir slettet i sabbatsåret, all jord skulle bli tilbakeført i jubelåret. En radikal sosial rettferdighet der fattigdom ikke vil være en skjebne utover en viss tid, og det var ikke anledning til å opparbeide seg stor rikdom på andres bekostning. Tienden var for presten, enker, farløse og fattige for at de skulle glede seg sammen med giveren.
Denne GT-lige visjonen tegnes opp - men spørsmålet er om den ble virkeliggjort noen gang? Vi kjenner til offer og tiende, kanskje sabbatsår, men antagelig ble det aldri erklært noe jubelår i Israel. Vi forstår grunnen - hvilken konge hadde styrke nok til å gjennomføre en så radikal reform, d.e. tilbakeføre all eiendom til sine rettmessige eiere? Men dermed falt de også gjennom religiøst, og profetene vet vi refset konge og prest for urett og frafall fra Guds lov. Men Messias-tiden skal oppfylle løftene, Jes 61 og Luk 4.
I NT er det fascinerende hvordan det dannes et fellesskap rundt Jesus, det blir en stor menighet i Jerusalem, det dannes menigheter i Asia og Europa. Den sosiale visjonen og forvalteroppdraget vi ser i GT er der fortsatt, men det er et helt annet språk. Det er både kontinuitet og brudd med det gamle. Det er intet presteskap eller tempeltjeneste å opprettholde lenger, men behov og tjenester i menigheten. De kristne oppfordres ikke til tiende, sabbat eller jubelår. I stedet oppfordres vi i vår forvaltning til å være generelt generøse, gi alt vi kan, gi av et villig hjerte, og streve for likhet mellom kristne søsken, se bl.a. 2 Cor 8 og 9 o.a. Det er en stående utfordring! Dette bibelmaterialet gir oss momenter når vi skal formulere våre egne programmer.
I mange kirkesamfunn er det langt mer åpenhet, system og orden på forvaltning og økonomi enn vi er vant til i Norge - vi har hatt en tendens til å beskrive det som loviskhet. Spørsmålet er om det ikke er like mye vår innbarkede individualisme som gjør seg gjeldende: Ingen har noe med hva jeg gir, hvordan jeg skjøtter mitt forvalteransvar! Det blir mellom Gud og meg!
I mange menigheter er det vanlig at medlemmer har en samtale med sin prest og kasserer om givertjenesten. Det settes opp en plan, gaven gis i merkede konvolutter, menigheten kan ha et realistisk budsjett, og kassereren gir jevnlig tilbakemelding. Det er generøsitet, glede, plan og disiplin i givertjenesten.
Hva med den som ikke har penger eller faste inntekter? Da gir vi av andre ressurser Gud har betrodd oss. Ei høne, egg, en stor bananstokk, ananas, papaya - kjærlighet oppfinnsom gjør!Vanskelige spørsmål kom opp: Kan vi ta imot kollekt gitt av prostituerte? Hva med de som brygger tradisjonelt øl? Er vi for strenge vil de bare gå og finne en annen menighet som ikke refser dem! I løpet av samtalen ble vi enige om at sjelesørgeriske samtaler må formidle omsorg for hverdagen og framtida deres og hjelpe dem ut av det nedverdigende livet. Men hva med gavene? Stewardship er ikke enkelt og byr på stadig nye utfordringer etter som samfunnet endrer seg. De gode historiene må fram og vi må lære av hverandre.
Regnskap er vanskelig. Hvis finansene blir handtert på en slik måte at bare et fåtall vet hva som foregår, det er ingen åpenhet om bruken, og gaver gitt synes ikke å nå fram - da går det på tilliten løs og gavene blir borte. Åpenhet og gjennomsiktighet, jevnlig rapportering, rask implementering av vedtatte planer, det er god forvaltning!
Slik bølget samtalene fram og tilbake. Gode og dårlige eksempler ble til lærdom. Så var det kjekt å treffe gode venner og oppmuntres i en tjeneste som ofte oppleves ensom - med tilsvarende fristelser og bekymringer.
Stor takk til NLM/Scripture Mission som viste generøsitet og god forvaltning ved å sponse seminaret!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar