For tiden sitter jeg på Matongo Theological College, sør-vest i Kenya, langs hovedveien Kisumu - Kisii, ikke langt fra Victoria-sjøen. Jeg reiste ned her før forrige helg, fordi jeg skulle være med et seminar om stewardship. Men her har jeg vært frakoblet og er på etterskudd med bloggen... I Kapenguria kommer du ut på nettet via Safaricom, mens her nede er det visst Airtel som rår. Men nå har jeg fått meg nytt Airtel-modem!
Som jeg fortalte i et tidligere innlegg, reiste jeg med buss fra Nairobi til Kapenguria. Denne gangen brukte jeg såkalt "matatu" hele veien. Hvis du vil lære folk å kjenne, hvis du vil studere på nært hold (svært nært!) folk og kultur bør man reise med matatu. På en god dag synes jeg det er ganske festlig - men det har sine utfordringer!
En matatu er altså en minibuss som går når den er full, det er ingen faste avgangstider. Det er et fritt transportmarked med en intens konkurranse, små profittmarginer og tilsvarende stress. For å gi inntrykk av at de er akkurat i ferd med å gå (derfor bør jeg velge den bilen framfor en annen) har jeg opplevd at sjåføren har betalt folk for å sitte i bilen og late som om de er passasjerer! Men så blir en altså sittende og sittende, mens andre biler fylles opp og ruller av gårde - hva er det som skjer!
Alt rom i en matatu må utnyttes, og vi går fint fire i bredden når vi sitter på ei fjøl i åpningen mellom seteradene! Bagasjen går bak, på taket (ingen takgrind), under stolene, mellom beina eller på fanget, alt etter hvor det er noe ledig plass. Sement, diesel, matolje, fisk, bananer, et knippe med høns, maissekk, poteter, ananas, egg - vi transporterer alt! Konduktøren har ikke sitteplass, han står i trinnet i skyvedøra, lukker døra elegant bak ryggen sin og lener seg så innover benkeradene og samler inn pengene fra passasjerene. Når vi nærmer oss en stopp glir døra opp, han retter seg opp på utsida av bussen og har full oversikt over nye potensielle passasjerer lenge før sjåføren har stanset. Det er alltid plass til noen ekstra hvis vi sitter "firkantet", dvs. vi snur oss litt sidelengs slik at vi kan trekke nærmere sammen. Det kan bli usedvanlig nært og intimt, men livet i matatu har sine egne regler. Når det er smått med sikkerhetsseler, er det egentlig ganske trygt å være klemt inn mellom kraftige mannfolk eller omfangsrike damer. En må nøye seg med mindre sosialt rom - til gjengjeld opparbeider en seg mye sosial kapital! Når noen skal av, må kanskje mange flytte seg for å slippe vedkommende og bagasje fram og ut av bilen, men slik er det jo bare - og få opp farta, da!
Matatu-sjåfører (og konduktører) er kjent som rå og ubehøvlede. Samtidig tror jeg de må være blant de dyktigste sjåførene, fordi de manøvrerer bilen med en utrolig presisjon. Men dessverre er det også for mange kollisjoner/utforkjøringer pga. for stor fart. De må jo være først i løypa for å plukke opp den som ber om skyss langs med veien!
Når en reiser med matatu blir en også klar over hverdagskorrupsjonen. Med jevne mellomrom på veien er det politisperring der de burde sjekke bilens tekniske stand, betalte avgifter og forsikring, antall passasjerer, bruk av belte mm. Men det glir man glatt forbi når konduktøren på ulike måter, ofte ved en rask håndhilsen, overbringer en seddel. Politiet er korrupt, men matatu-sjåføren er jo da også korrupt som har et kjøretøy som antagelig ikke følger reglene. Samtidig, hvis man ikke betaler, uansett teknisk stand, vil man bli anklaget for filleting og drosja parkert til det har vært oppe i retten - det har man ikke råd til! Korrupsjon er et kjempestort etisk problem som har satt seg i alle deler av samfunnet - og dessverre ser det ikke ut til å være stor politisk vilje eller kraft til å ta et effektivt oppgjør med det, heller ikke i den politiske reformbevegelsen.
Før avreise, eller ved større stoppesteder, er det en maurtue av selgere som byr fram frukt, brus, kjeks, sigaretter, lommetørkler, BHer, strømper, kulepenner, lommelykter - her er det hver gang anledning til et skikkelig kjøp på det meste! Det er en hektisk, eksotisk virksomhet, men det bør kanskje egentlig beskrives som en stresset og presset hverdag der man er desperat etter å få solgt et eller annet som kan gi mat på bordet.
Jeg kom trygt fram denne gangen også - men det er ingen selvfølge. Kapenguria - Kitale - Eldoret - så direkterute i retning Kisii. Siste biten fram til colleget kunne jeg leie motorsykkel - verden går da heldigvis framover! Før måtte vi gå de siste par kilometrene hvis det ikke tilfeldigvis kom en bil!
Som jeg fortalte i et tidligere innlegg, reiste jeg med buss fra Nairobi til Kapenguria. Denne gangen brukte jeg såkalt "matatu" hele veien. Hvis du vil lære folk å kjenne, hvis du vil studere på nært hold (svært nært!) folk og kultur bør man reise med matatu. På en god dag synes jeg det er ganske festlig - men det har sine utfordringer!
En matatu er altså en minibuss som går når den er full, det er ingen faste avgangstider. Det er et fritt transportmarked med en intens konkurranse, små profittmarginer og tilsvarende stress. For å gi inntrykk av at de er akkurat i ferd med å gå (derfor bør jeg velge den bilen framfor en annen) har jeg opplevd at sjåføren har betalt folk for å sitte i bilen og late som om de er passasjerer! Men så blir en altså sittende og sittende, mens andre biler fylles opp og ruller av gårde - hva er det som skjer!Alt rom i en matatu må utnyttes, og vi går fint fire i bredden når vi sitter på ei fjøl i åpningen mellom seteradene! Bagasjen går bak, på taket (ingen takgrind), under stolene, mellom beina eller på fanget, alt etter hvor det er noe ledig plass. Sement, diesel, matolje, fisk, bananer, et knippe med høns, maissekk, poteter, ananas, egg - vi transporterer alt! Konduktøren har ikke sitteplass, han står i trinnet i skyvedøra, lukker døra elegant bak ryggen sin og lener seg så innover benkeradene og samler inn pengene fra passasjerene. Når vi nærmer oss en stopp glir døra opp, han retter seg opp på utsida av bussen og har full oversikt over nye potensielle passasjerer lenge før sjåføren har stanset. Det er alltid plass til noen ekstra hvis vi sitter "firkantet", dvs. vi snur oss litt sidelengs slik at vi kan trekke nærmere sammen. Det kan bli usedvanlig nært og intimt, men livet i matatu har sine egne regler. Når det er smått med sikkerhetsseler, er det egentlig ganske trygt å være klemt inn mellom kraftige mannfolk eller omfangsrike damer. En må nøye seg med mindre sosialt rom - til gjengjeld opparbeider en seg mye sosial kapital! Når noen skal av, må kanskje mange flytte seg for å slippe vedkommende og bagasje fram og ut av bilen, men slik er det jo bare - og få opp farta, da!
Matatu-sjåfører (og konduktører) er kjent som rå og ubehøvlede. Samtidig tror jeg de må være blant de dyktigste sjåførene, fordi de manøvrerer bilen med en utrolig presisjon. Men dessverre er det også for mange kollisjoner/utforkjøringer pga. for stor fart. De må jo være først i løypa for å plukke opp den som ber om skyss langs med veien!
Når en reiser med matatu blir en også klar over hverdagskorrupsjonen. Med jevne mellomrom på veien er det politisperring der de burde sjekke bilens tekniske stand, betalte avgifter og forsikring, antall passasjerer, bruk av belte mm. Men det glir man glatt forbi når konduktøren på ulike måter, ofte ved en rask håndhilsen, overbringer en seddel. Politiet er korrupt, men matatu-sjåføren er jo da også korrupt som har et kjøretøy som antagelig ikke følger reglene. Samtidig, hvis man ikke betaler, uansett teknisk stand, vil man bli anklaget for filleting og drosja parkert til det har vært oppe i retten - det har man ikke råd til! Korrupsjon er et kjempestort etisk problem som har satt seg i alle deler av samfunnet - og dessverre ser det ikke ut til å være stor politisk vilje eller kraft til å ta et effektivt oppgjør med det, heller ikke i den politiske reformbevegelsen.
Før avreise, eller ved større stoppesteder, er det en maurtue av selgere som byr fram frukt, brus, kjeks, sigaretter, lommetørkler, BHer, strømper, kulepenner, lommelykter - her er det hver gang anledning til et skikkelig kjøp på det meste! Det er en hektisk, eksotisk virksomhet, men det bør kanskje egentlig beskrives som en stresset og presset hverdag der man er desperat etter å få solgt et eller annet som kan gi mat på bordet.
Jeg kom trygt fram denne gangen også - men det er ingen selvfølge. Kapenguria - Kitale - Eldoret - så direkterute i retning Kisii. Siste biten fram til colleget kunne jeg leie motorsykkel - verden går da heldigvis framover! Før måtte vi gå de siste par kilometrene hvis det ikke tilfeldigvis kom en bil!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar