Søndag 11. november hadde jeg ansvar for bibelklassen for voksne i Misjonssalen, Oslo. Vi møtes etter møtet om formiddagen og følger et opplegg utarbeidet av Bibelleseringen. Temaet for denne søndagen var "Jesus underviser". Vedlagt er mine notater til denne timen.
onsdag 14. november 2012
torsdag 16. februar 2012
På bispeinnvielse i Kisumu
Søndag 29.1. var jeg på bispeinnvielse i Kisumu. Kirka er, som før nevnt, delt inn i fire bispedømmer, d.e. Central, South West, Lake og North West Diocese. Kirka har fått ny konstitusjon der biskopen er valgt på åremål, og sist år var det tid for nyvalg. Ny biskop er altså nå på plass i North West, mens det er forskjellige problemer i de andre bispedømmene som har forsinket prosessen. I Lake hadde de da altså nylig valg, og fikk nå innviet sin nye leder.
De siste årene har vært ganske så turbulente i ELCK. Den nye konstitusjonen har dreid kirka over i en markant episkopal retning, noe som også har gitt rom for en meget dominerende erkebiskop. Det er ikke alle som opplever det like positivt, og underveis i prosessen for å nå målet har det vært en del juridiske triks og snarveier som har opprørt mange. Noen av de frustrerte opplevde ikke å bli hørt og gikk som siste utvei til rettsvesenet for å tvinge fram en stans og eventuell kursendring i prosessen. Det ble naturligvis ikke tatt vennlig opp i hovedledelsen og har ført til ytterligere polarisering. Samtidig har enkelte med en personlig agenda også trukket kirka inn for retten i ulike spørsmål. Så det har vært sak på sak og uoverenstemmelser som ikke er verdig en kirke - særlig ikke i lys av 1 Kor. 6. Det er særlig Central og South West Diocese som er preget av dette, og utgående biskop Thomas Asiago i SW er ikke villig til å trekke seg. En ny biskop er valgt, men det er da sterk uenighet om hvem som lovlig representerer menighetene i bispedømmet. En tragisk og unødig konflikt som virker ødeleggende på kirkas indre liv så vel som omdømmet i samfunnet.
Men i Lake Diocese, d.e. området rundt Victoria-sjøen, hadde de da valgt sin mann, d.e. dr. Joseph Ochola Omolo. Joseph var i Norge og på Fjellhaug i 1996-98 og tok en Master-grad. Så gikk han over på MF og fikk også med seg en Master derfra. Noen år seinere sluttførte han en Ph.D. fra Concordia Seminary i St. Louis, MO i USA, så han har topp utdannelse. Han har de siste årene vært rektor på Matongo. Dr. Ochola har ved flere anledninger nevnt hvor glad han er for tida i Norge og det kristendomssyn han fikk med seg fra NLM i Kenya og ved Fjellhaug.
Hovedkirka i Kisumu, katedralen, er for liten for slike store anledninger, så det var stelt i stand utendørs med telt. Prester og medarbeidere gikk i en liten prosesjon fram til plassen med et kor fremst i rekka. Så ble biskop Joseph innviet og tatt i ed av erkebiskop Walter Obare før en gikk over til en vanlig gudstjeneste der den nye biskopen talte.
En slik innvielse bringer med seg mer tekstiler og festivitas enn vi er vant med i Norge. Jeg husker prof. C.F. Wisløff uttalte ved en anledning at "... det er en hårfin balanse mellom det opphøyde og det komiske." Det fikk en da også se her hvor ikke alle detaljene satt like godt, og det var vanskelig å få flyt i liturgien som var satt for anledningen. Men men...
Det er gyselig varmt i Kisumu, og til og med den nye biskopen som er vokst opp der trengte en paraply mot den sterke sola etterhvert. Et fint, litt uventet og sjarmerende innslag var da Biskop Joseph tok fram sin kone Ruth og ba forsamlingen be for dem begge og hele familien.- Da gudstjenesten var over, og den var for anledningen ekstra laaang, var det brus til alle som seg hør og bør.
Biskop Joseph går til en ansvarsfull oppgave. De vanskelige konfliktene innad er en ting. Men å ha et slikt embete i Kenya nå er spesielt krevende. Det er mye åndelig og politisk forvirring. Landet har på ingen måte kommet seg etter sammenstøtene i 2008 etter valget. I år blir det sannsynligvis valg igjen, og mange frykter en repetisjon av 2008 med mindre det står fram åndelige og politiske ledere som kan ta nye grep. Luo-folket, som Joseph hører til, står midt oppe i dette. Som gruppe føler de seg tilsidesatt og forulempet - og sinnene kommer lett i kok med mindre det er noen som kan tale fornuft, moderasjon og forsoning. La oss be om at Biskop Joseph kan få bidra positivt inn i forsoningsprosesser som Kenya trenger umiddelbart og på lengre sikt.
De siste årene har vært ganske så turbulente i ELCK. Den nye konstitusjonen har dreid kirka over i en markant episkopal retning, noe som også har gitt rom for en meget dominerende erkebiskop. Det er ikke alle som opplever det like positivt, og underveis i prosessen for å nå målet har det vært en del juridiske triks og snarveier som har opprørt mange. Noen av de frustrerte opplevde ikke å bli hørt og gikk som siste utvei til rettsvesenet for å tvinge fram en stans og eventuell kursendring i prosessen. Det ble naturligvis ikke tatt vennlig opp i hovedledelsen og har ført til ytterligere polarisering. Samtidig har enkelte med en personlig agenda også trukket kirka inn for retten i ulike spørsmål. Så det har vært sak på sak og uoverenstemmelser som ikke er verdig en kirke - særlig ikke i lys av 1 Kor. 6. Det er særlig Central og South West Diocese som er preget av dette, og utgående biskop Thomas Asiago i SW er ikke villig til å trekke seg. En ny biskop er valgt, men det er da sterk uenighet om hvem som lovlig representerer menighetene i bispedømmet. En tragisk og unødig konflikt som virker ødeleggende på kirkas indre liv så vel som omdømmet i samfunnet.Men i Lake Diocese, d.e. området rundt Victoria-sjøen, hadde de da valgt sin mann, d.e. dr. Joseph Ochola Omolo. Joseph var i Norge og på Fjellhaug i 1996-98 og tok en Master-grad. Så gikk han over på MF og fikk også med seg en Master derfra. Noen år seinere sluttførte han en Ph.D. fra Concordia Seminary i St. Louis, MO i USA, så han har topp utdannelse. Han har de siste årene vært rektor på Matongo. Dr. Ochola har ved flere anledninger nevnt hvor glad han er for tida i Norge og det kristendomssyn han fikk med seg fra NLM i Kenya og ved Fjellhaug.
Hovedkirka i Kisumu, katedralen, er for liten for slike store anledninger, så det var stelt i stand utendørs med telt. Prester og medarbeidere gikk i en liten prosesjon fram til plassen med et kor fremst i rekka. Så ble biskop Joseph innviet og tatt i ed av erkebiskop Walter Obare før en gikk over til en vanlig gudstjeneste der den nye biskopen talte.
En slik innvielse bringer med seg mer tekstiler og festivitas enn vi er vant med i Norge. Jeg husker prof. C.F. Wisløff uttalte ved en anledning at "... det er en hårfin balanse mellom det opphøyde og det komiske." Det fikk en da også se her hvor ikke alle detaljene satt like godt, og det var vanskelig å få flyt i liturgien som var satt for anledningen. Men men...
Biskop Joseph går til en ansvarsfull oppgave. De vanskelige konfliktene innad er en ting. Men å ha et slikt embete i Kenya nå er spesielt krevende. Det er mye åndelig og politisk forvirring. Landet har på ingen måte kommet seg etter sammenstøtene i 2008 etter valget. I år blir det sannsynligvis valg igjen, og mange frykter en repetisjon av 2008 med mindre det står fram åndelige og politiske ledere som kan ta nye grep. Luo-folket, som Joseph hører til, står midt oppe i dette. Som gruppe føler de seg tilsidesatt og forulempet - og sinnene kommer lett i kok med mindre det er noen som kan tale fornuft, moderasjon og forsoning. La oss be om at Biskop Joseph kan få bidra positivt inn i forsoningsprosesser som Kenya trenger umiddelbart og på lengre sikt.
tirsdag 31. januar 2012
Litt om den lutherske kirka i Kenya
Matongo stasjon, der seminaret ligger, startet opp midt på 50-tallet, men misjonsarbeidet begynte først 8 mil lenger sør på Itierio stasjon utenfor Kisii i 1948. Svenske Bibeltrogna Vänner hadde hatt planer om å starte opp i Kenya siden før 2. verdenskrig, men krigen forpurret og forsinket planene. I 1948 kunne fam. Martin Lundström reise ut og etablere seg. Martin var en gründer, men med ganske urent trav til tider. Hele hans virke var preget av en hektisk virksomhet og hyppige kontroverser med medarbeidere både i Kenya og Sverige. Men han var framsynt nok til å sikre seg bl.a. verdifull eiendom i Nairobi. Den enorme kirken på Matongo er på mange måter typisk for hans virke: den er visjonær, og den er en tro kopi av en kirke i Sverige!
Både på Matongo og Itierio ble det bygd klinikker og skoler som etterhvert er bemannet av statlig personell. Anna-Brita Albertsson kom tidlig ut som sykepleier, men etablerte seg etterhvert som en super kjenner av Kisii-språk og ble drivkraften bak Kisii-Bibelen, sangbok og flere oppbyggelige skrifter. De svenske misjonærene fikk god inngang blant Kisiiene, som fra før av var kjent med katolikker og adventister. Med årene ble arbeidet utvidet til å dekke Kisii-høylandet foruten sentrale deler av Kipsigis-området og Nakuru by.
I 1963 ble arbeidet selvstendig og registrert som Den lutherske kirke i Kenya med en relativt lavkirkelig profil. I løpet av årene har det blitt en betydelig vokster og nasjonalisering av lederskapet. Samtidig har en glidd over i en avgjort episkopal kirkestruktur som ligger nært opp til anglikansk kirketenkning.
Svensk-finske evangelieforeningen (SLEAF) ble en partner i arbeidet i 1964. De hadde opprinnelig planer om å begynne nord for Kisumu, men planene måtte endres etter at kirka ble ført bak lyset. I stedet etablerte de Atemo stasjon som ligger midtveis mellom Matongo og Kisii, men med fokus på Luo-folket. Utfra Atemo har arbeidet vokst jevnt i Nyanza-området og representerer et avgjort tyngdepunkt i tillegg til Kisii.
Amerikanske World Mission Prayer League (WMPL) sluttet seg til i 1969. De har gått inn og støttet arbeidet på ulike plasser, særlig Nairobi, men fra midt på 80-tallet dro de i gang pionervirksomhet i Samburu.
Finn-finske evangelieforeningen (LEAF) kom til i 1970. De har hovedsaklig vært knyttet til seminaret på Matongo, arbeid i Kisumu og Nairobi by, og arbeid rettet mot Maasai.
NLM kom altså inn i 1977, men valgte å etablere helt nytt arbeid i Pokot. NLM har aldri hatt personell ved hovedkontoret, men bidratt personellmessig på seminaret og støttet sentralkirkelige institusjoner finansielt.
Utover på nitti-tallet har amerikanske Lutheran Church Missouri Synod (LCMS) og beslektede hjelpeorganisasjoner gjort seg betydelig gjeldende i ELCK, til erstatning for svenskene som har trukket seg helt ut. Der den svenske strategien var å hjelpe kirka til større grad av selvstendighet og selvunderhold, førte frisk tilgang til amerikanske dollar til en usunn finansiell avhengighet og betydelig teologisk dreining. Framtida vil vise hva kirka vil ta til hjerte som sitt eget når den igjen har styrke nok til å velge fritt.
Vi kunne nevnt flere personer, misjonærer og nasjonale. Kirka er i dag en nasjonal størrelse, med fire ordinære bispedømmer pluss erkebispestolen. Fra å være en Kisii-kirke har den vokst til å ha menigheter i alle sentrale strøk av landet, selv om den tallmessig ikke kan sammenliknes med f.eks. anglikanske, katolske eller baptistiske Africa Inland Church. Ser en etter tallmessig tyngde bør en se til Etiopia eller Tanzania der en finner lutherske storkirker. ELCK har da også blitt betydelig preget av teologi og praksis i Tanzania foruten konfesjonalismen i LCMS.
Sven Klemets - en hedersmann
Søndag 22. januar prekte jeg i kirka på Atemo. Utenfor kirken ligger en enkel grav til en hedersmann. Sven Klemets var i første teamet fra SLEAF i 1964 og bygde opp Atemo. I 1990 var han på vei til bibelgruppe ikke langt fra Victoriasjøen. Underveis ble han bitt av en slange og kjente seg dårlig umiddelbart. Han snudde i den hensikt å komme seg til bilen og til klinikk så fort som mulig. Men han døde i bilen. Dødsfallet var et sjokk for oss alle og en påminning om at livet er så skjørt og kan være over i et øyeblikk. Enken og sønnen har senere vært i tjeneste i Kenya. Sven var preget av finsk sindighet og ro koblet med en varm kristen tro og omsorg for andre. Det var så trygt å være i lag med Sven. Hans siste kirkelige oppdrag, som han ikke rakk å fullføre, var å lede en komite som skulle rydde opp i en personalkonflikt på seminaret.
Både på Matongo og Itierio ble det bygd klinikker og skoler som etterhvert er bemannet av statlig personell. Anna-Brita Albertsson kom tidlig ut som sykepleier, men etablerte seg etterhvert som en super kjenner av Kisii-språk og ble drivkraften bak Kisii-Bibelen, sangbok og flere oppbyggelige skrifter. De svenske misjonærene fikk god inngang blant Kisiiene, som fra før av var kjent med katolikker og adventister. Med årene ble arbeidet utvidet til å dekke Kisii-høylandet foruten sentrale deler av Kipsigis-området og Nakuru by.
I 1963 ble arbeidet selvstendig og registrert som Den lutherske kirke i Kenya med en relativt lavkirkelig profil. I løpet av årene har det blitt en betydelig vokster og nasjonalisering av lederskapet. Samtidig har en glidd over i en avgjort episkopal kirkestruktur som ligger nært opp til anglikansk kirketenkning.
Svensk-finske evangelieforeningen (SLEAF) ble en partner i arbeidet i 1964. De hadde opprinnelig planer om å begynne nord for Kisumu, men planene måtte endres etter at kirka ble ført bak lyset. I stedet etablerte de Atemo stasjon som ligger midtveis mellom Matongo og Kisii, men med fokus på Luo-folket. Utfra Atemo har arbeidet vokst jevnt i Nyanza-området og representerer et avgjort tyngdepunkt i tillegg til Kisii.
Amerikanske World Mission Prayer League (WMPL) sluttet seg til i 1969. De har gått inn og støttet arbeidet på ulike plasser, særlig Nairobi, men fra midt på 80-tallet dro de i gang pionervirksomhet i Samburu.
Finn-finske evangelieforeningen (LEAF) kom til i 1970. De har hovedsaklig vært knyttet til seminaret på Matongo, arbeid i Kisumu og Nairobi by, og arbeid rettet mot Maasai.
NLM kom altså inn i 1977, men valgte å etablere helt nytt arbeid i Pokot. NLM har aldri hatt personell ved hovedkontoret, men bidratt personellmessig på seminaret og støttet sentralkirkelige institusjoner finansielt.
Utover på nitti-tallet har amerikanske Lutheran Church Missouri Synod (LCMS) og beslektede hjelpeorganisasjoner gjort seg betydelig gjeldende i ELCK, til erstatning for svenskene som har trukket seg helt ut. Der den svenske strategien var å hjelpe kirka til større grad av selvstendighet og selvunderhold, førte frisk tilgang til amerikanske dollar til en usunn finansiell avhengighet og betydelig teologisk dreining. Framtida vil vise hva kirka vil ta til hjerte som sitt eget når den igjen har styrke nok til å velge fritt.
Vi kunne nevnt flere personer, misjonærer og nasjonale. Kirka er i dag en nasjonal størrelse, med fire ordinære bispedømmer pluss erkebispestolen. Fra å være en Kisii-kirke har den vokst til å ha menigheter i alle sentrale strøk av landet, selv om den tallmessig ikke kan sammenliknes med f.eks. anglikanske, katolske eller baptistiske Africa Inland Church. Ser en etter tallmessig tyngde bør en se til Etiopia eller Tanzania der en finner lutherske storkirker. ELCK har da også blitt betydelig preget av teologi og praksis i Tanzania foruten konfesjonalismen i LCMS.
Søndag 22. januar prekte jeg i kirka på Atemo. Utenfor kirken ligger en enkel grav til en hedersmann. Sven Klemets var i første teamet fra SLEAF i 1964 og bygde opp Atemo. I 1990 var han på vei til bibelgruppe ikke langt fra Victoriasjøen. Underveis ble han bitt av en slange og kjente seg dårlig umiddelbart. Han snudde i den hensikt å komme seg til bilen og til klinikk så fort som mulig. Men han døde i bilen. Dødsfallet var et sjokk for oss alle og en påminning om at livet er så skjørt og kan være over i et øyeblikk. Enken og sønnen har senere vært i tjeneste i Kenya. Sven var preget av finsk sindighet og ro koblet med en varm kristen tro og omsorg for andre. Det var så trygt å være i lag med Sven. Hans siste kirkelige oppdrag, som han ikke rakk å fullføre, var å lede en komite som skulle rydde opp i en personalkonflikt på seminaret.
lørdag 28. januar 2012
Stewardship-seminar på Matongo
Det var kjekt å være tilbake på Matongo igjen. Jeg var lærer og rektor her en tid, 1985-1990 (hjemmeopphold 1987-88), men det var en litt vanskelig og turbulent periode i skolens historie. Derfor er det desto hyggeligere å komme tilbake igjen nå og treffe gamle ansatte, naboer, tidligere studenter - og bli kjent med en ny generasjon prester og ledere i kirka.
Matongo Lutheran Theological College ble startet opp i 1977, og har i alle år vært et fellesprosjekt i ELCK. Flere av våre Kenya-misjonærer har tjent her kortere eller lengre tid, men det er nok finnene som har båret tyngste byrden opp gjennom årene, på godt og vondt. Svenskene og svensk-finnene har trukket seg helt ut, til gjengjeld har Lutheran Church Missouri Synod og uavhengige amerikanske konfesjonelle lutherske begynt å spille en betydelig rolle.
I sin tid var MLTC, som de fleste andre, akkreditert av en uavhengig teologisk instans. Nå er kravene høyere, og etter å ha forsøkt ulike modeller har de knyttet seg til Daystar University i Nairobi og tilbyr sine programmer under deres paraply. Det gir de full rett til å beholde sitt teologiske særpreg og profil, samtidig som studentene får en nasjonalt og internasjonalt anerkjent grad - veldig bra!
Engelske stewardship er et vidt begrep. I Norge snakker vi ikke så mye om det på den måten, vi deler det opp i forvaltning, ledelse, givertjeneste, "tjeneste for Gud", mm. - antagelig kommer vi dårligere ut fordi vi ikke begrepsmessig fanger inn helheten i dette. Men det har altså med det kall og den oppgave vi har fått av Gud å forvalte alle Hans gode gaver til oss. Det gjelder tid og penger, evner, ulike resursser, eiendom, medarbeidere, egen kropp og helse osv...
En av lærerne her, Timothy H. Shihemi med en Master fra MF, har undervist i faget i noen år og hadde gode timer om den bibelske forvaltertanken, forskjellen på forvaltning og forretningsvirksomhet, ledelse, personalomsorg, om verdien av åpenhet og ansvarsfordeling, og gode administrasjons- og regnskapsrutiner. Vi var også innom spesielle utfordringer som kulturen her byr på som er til hinder for god forvaltning. Selv hadde jeg et par innspill som gikk på bibelmateriale og praktiske ferdigheter som en god forvalter har.
Hvis en skal forsøke å beskrive den sosiale visjon som tegnes i Bibelen har jeg funnet det nyttig å lese lovstoff i GT. På samme måte som De ti bud tegner et bilde av Gud, tegner lovstoffet i Mosebøkene en visjon for det samfunnet som Gud ønsker for Israel. I 3 Mos 25 finner vi lovene for Sabbatsår og Jubelår. Ser vi det materialet sammen med lovene for tiende og ettergivelse av gjeld, f.eks. 5 Mos 14, 15 og 26, danner det seg et fascinerende bilde. Gud har gitt landet til fedrene, det skal de forvalte. Hvis noen av ulike grunner kommer i vanskeligheter og må sette seg i gjeld eller selge ut, er det bare fram til en viss tid. Gjeld blir slettet i sabbatsåret, all jord skulle bli tilbakeført i jubelåret. En radikal sosial rettferdighet der fattigdom ikke vil være en skjebne utover en viss tid, og det var ikke anledning til å opparbeide seg stor rikdom på andres bekostning. Tienden var for presten, enker, farløse og fattige for at de skulle glede seg sammen med giveren.
Denne GT-lige visjonen tegnes opp - men spørsmålet er om den ble virkeliggjort noen gang? Vi kjenner til offer og tiende, kanskje sabbatsår, men antagelig ble det aldri erklært noe jubelår i Israel. Vi forstår grunnen - hvilken konge hadde styrke nok til å gjennomføre en så radikal reform, d.e. tilbakeføre all eiendom til sine rettmessige eiere? Men dermed falt de også gjennom religiøst, og profetene vet vi refset konge og prest for urett og frafall fra Guds lov. Men Messias-tiden skal oppfylle løftene, Jes 61 og Luk 4.
I NT er det fascinerende hvordan det dannes et fellesskap rundt Jesus, det blir en stor menighet i Jerusalem, det dannes menigheter i Asia og Europa. Den sosiale visjonen og forvalteroppdraget vi ser i GT er der fortsatt, men det er et helt annet språk. Det er både kontinuitet og brudd med det gamle. Det er intet presteskap eller tempeltjeneste å opprettholde lenger, men behov og tjenester i menigheten. De kristne oppfordres ikke til tiende, sabbat eller jubelår. I stedet oppfordres vi i vår forvaltning til å være generelt generøse, gi alt vi kan, gi av et villig hjerte, og streve for likhet mellom kristne søsken, se bl.a. 2 Cor 8 og 9 o.a. Det er en stående utfordring! Dette bibelmaterialet gir oss momenter når vi skal formulere våre egne programmer.
I mange kirkesamfunn er det langt mer åpenhet, system og orden på forvaltning og økonomi enn vi er vant til i Norge - vi har hatt en tendens til å beskrive det som loviskhet. Spørsmålet er om det ikke er like mye vår innbarkede individualisme som gjør seg gjeldende: Ingen har noe med hva jeg gir, hvordan jeg skjøtter mitt forvalteransvar! Det blir mellom Gud og meg!
I mange menigheter er det vanlig at medlemmer har en samtale med sin prest og kasserer om givertjenesten. Det settes opp en plan, gaven gis i merkede konvolutter, menigheten kan ha et realistisk budsjett, og kassereren gir jevnlig tilbakemelding. Det er generøsitet, glede, plan og disiplin i givertjenesten.
Hva med den som ikke har penger eller faste inntekter? Da gir vi av andre ressurser Gud har betrodd oss. Ei høne, egg, en stor bananstokk, ananas, papaya - kjærlighet oppfinnsom gjør!
Vanskelige spørsmål kom opp: Kan vi ta imot kollekt gitt av prostituerte? Hva med de som brygger tradisjonelt øl? Er vi for strenge vil de bare gå og finne en annen menighet som ikke refser dem! I løpet av samtalen ble vi enige om at sjelesørgeriske samtaler må formidle omsorg for hverdagen og framtida deres og hjelpe dem ut av det nedverdigende livet. Men hva med gavene? Stewardship er ikke enkelt og byr på stadig nye utfordringer etter som samfunnet endrer seg. De gode historiene må fram og vi må lære av hverandre.
Regnskap er vanskelig. Hvis finansene blir handtert på en slik måte at bare et fåtall vet hva som foregår, det er ingen åpenhet om bruken, og gaver gitt synes ikke å nå fram - da går det på tilliten løs og gavene blir borte. Åpenhet og gjennomsiktighet, jevnlig rapportering, rask implementering av vedtatte planer, det er god forvaltning!
Slik bølget samtalene fram og tilbake. Gode og dårlige eksempler ble til lærdom. Så var det kjekt å treffe gode venner og oppmuntres i en tjeneste som ofte oppleves ensom - med tilsvarende fristelser og bekymringer.
Stor takk til NLM/Scripture Mission som viste generøsitet og god forvaltning ved å sponse seminaret!
Matongo Lutheran Theological College ble startet opp i 1977, og har i alle år vært et fellesprosjekt i ELCK. Flere av våre Kenya-misjonærer har tjent her kortere eller lengre tid, men det er nok finnene som har båret tyngste byrden opp gjennom årene, på godt og vondt. Svenskene og svensk-finnene har trukket seg helt ut, til gjengjeld har Lutheran Church Missouri Synod og uavhengige amerikanske konfesjonelle lutherske begynt å spille en betydelig rolle.
I sin tid var MLTC, som de fleste andre, akkreditert av en uavhengig teologisk instans. Nå er kravene høyere, og etter å ha forsøkt ulike modeller har de knyttet seg til Daystar University i Nairobi og tilbyr sine programmer under deres paraply. Det gir de full rett til å beholde sitt teologiske særpreg og profil, samtidig som studentene får en nasjonalt og internasjonalt anerkjent grad - veldig bra!
Engelske stewardship er et vidt begrep. I Norge snakker vi ikke så mye om det på den måten, vi deler det opp i forvaltning, ledelse, givertjeneste, "tjeneste for Gud", mm. - antagelig kommer vi dårligere ut fordi vi ikke begrepsmessig fanger inn helheten i dette. Men det har altså med det kall og den oppgave vi har fått av Gud å forvalte alle Hans gode gaver til oss. Det gjelder tid og penger, evner, ulike resursser, eiendom, medarbeidere, egen kropp og helse osv...
Hvis en skal forsøke å beskrive den sosiale visjon som tegnes i Bibelen har jeg funnet det nyttig å lese lovstoff i GT. På samme måte som De ti bud tegner et bilde av Gud, tegner lovstoffet i Mosebøkene en visjon for det samfunnet som Gud ønsker for Israel. I 3 Mos 25 finner vi lovene for Sabbatsår og Jubelår. Ser vi det materialet sammen med lovene for tiende og ettergivelse av gjeld, f.eks. 5 Mos 14, 15 og 26, danner det seg et fascinerende bilde. Gud har gitt landet til fedrene, det skal de forvalte. Hvis noen av ulike grunner kommer i vanskeligheter og må sette seg i gjeld eller selge ut, er det bare fram til en viss tid. Gjeld blir slettet i sabbatsåret, all jord skulle bli tilbakeført i jubelåret. En radikal sosial rettferdighet der fattigdom ikke vil være en skjebne utover en viss tid, og det var ikke anledning til å opparbeide seg stor rikdom på andres bekostning. Tienden var for presten, enker, farløse og fattige for at de skulle glede seg sammen med giveren.
Denne GT-lige visjonen tegnes opp - men spørsmålet er om den ble virkeliggjort noen gang? Vi kjenner til offer og tiende, kanskje sabbatsår, men antagelig ble det aldri erklært noe jubelår i Israel. Vi forstår grunnen - hvilken konge hadde styrke nok til å gjennomføre en så radikal reform, d.e. tilbakeføre all eiendom til sine rettmessige eiere? Men dermed falt de også gjennom religiøst, og profetene vet vi refset konge og prest for urett og frafall fra Guds lov. Men Messias-tiden skal oppfylle løftene, Jes 61 og Luk 4.
I NT er det fascinerende hvordan det dannes et fellesskap rundt Jesus, det blir en stor menighet i Jerusalem, det dannes menigheter i Asia og Europa. Den sosiale visjonen og forvalteroppdraget vi ser i GT er der fortsatt, men det er et helt annet språk. Det er både kontinuitet og brudd med det gamle. Det er intet presteskap eller tempeltjeneste å opprettholde lenger, men behov og tjenester i menigheten. De kristne oppfordres ikke til tiende, sabbat eller jubelår. I stedet oppfordres vi i vår forvaltning til å være generelt generøse, gi alt vi kan, gi av et villig hjerte, og streve for likhet mellom kristne søsken, se bl.a. 2 Cor 8 og 9 o.a. Det er en stående utfordring! Dette bibelmaterialet gir oss momenter når vi skal formulere våre egne programmer.
I mange kirkesamfunn er det langt mer åpenhet, system og orden på forvaltning og økonomi enn vi er vant til i Norge - vi har hatt en tendens til å beskrive det som loviskhet. Spørsmålet er om det ikke er like mye vår innbarkede individualisme som gjør seg gjeldende: Ingen har noe med hva jeg gir, hvordan jeg skjøtter mitt forvalteransvar! Det blir mellom Gud og meg!
I mange menigheter er det vanlig at medlemmer har en samtale med sin prest og kasserer om givertjenesten. Det settes opp en plan, gaven gis i merkede konvolutter, menigheten kan ha et realistisk budsjett, og kassereren gir jevnlig tilbakemelding. Det er generøsitet, glede, plan og disiplin i givertjenesten.
Hva med den som ikke har penger eller faste inntekter? Da gir vi av andre ressurser Gud har betrodd oss. Ei høne, egg, en stor bananstokk, ananas, papaya - kjærlighet oppfinnsom gjør!Vanskelige spørsmål kom opp: Kan vi ta imot kollekt gitt av prostituerte? Hva med de som brygger tradisjonelt øl? Er vi for strenge vil de bare gå og finne en annen menighet som ikke refser dem! I løpet av samtalen ble vi enige om at sjelesørgeriske samtaler må formidle omsorg for hverdagen og framtida deres og hjelpe dem ut av det nedverdigende livet. Men hva med gavene? Stewardship er ikke enkelt og byr på stadig nye utfordringer etter som samfunnet endrer seg. De gode historiene må fram og vi må lære av hverandre.
Regnskap er vanskelig. Hvis finansene blir handtert på en slik måte at bare et fåtall vet hva som foregår, det er ingen åpenhet om bruken, og gaver gitt synes ikke å nå fram - da går det på tilliten løs og gavene blir borte. Åpenhet og gjennomsiktighet, jevnlig rapportering, rask implementering av vedtatte planer, det er god forvaltning!
Slik bølget samtalene fram og tilbake. Gode og dårlige eksempler ble til lærdom. Så var det kjekt å treffe gode venner og oppmuntres i en tjeneste som ofte oppleves ensom - med tilsvarende fristelser og bekymringer.
Stor takk til NLM/Scripture Mission som viste generøsitet og god forvaltning ved å sponse seminaret!
fredag 27. januar 2012
Reisebeskrivelse fra Kenya (3) - hakuna matata
For tiden sitter jeg på Matongo Theological College, sør-vest i Kenya, langs hovedveien Kisumu - Kisii, ikke langt fra Victoria-sjøen. Jeg reiste ned her før forrige helg, fordi jeg skulle være med et seminar om stewardship. Men her har jeg vært frakoblet og er på etterskudd med bloggen... I Kapenguria kommer du ut på nettet via Safaricom, mens her nede er det visst Airtel som rår. Men nå har jeg fått meg nytt Airtel-modem!
Som jeg fortalte i et tidligere innlegg, reiste jeg med buss fra Nairobi til Kapenguria. Denne gangen brukte jeg såkalt "matatu" hele veien. Hvis du vil lære folk å kjenne, hvis du vil studere på nært hold (svært nært!) folk og kultur bør man reise med matatu. På en god dag synes jeg det er ganske festlig - men det har sine utfordringer!
En matatu er altså en minibuss som går når den er full, det er ingen faste avgangstider. Det er et fritt transportmarked med en intens konkurranse, små profittmarginer og tilsvarende stress. For å gi inntrykk av at de er akkurat i ferd med å gå (derfor bør jeg velge den bilen framfor en annen) har jeg opplevd at sjåføren har betalt folk for å sitte i bilen og late som om de er passasjerer! Men så blir en altså sittende og sittende, mens andre biler fylles opp og ruller av gårde - hva er det som skjer!
Alt rom i en matatu må utnyttes, og vi går fint fire i bredden når vi sitter på ei fjøl i åpningen mellom seteradene! Bagasjen går bak, på taket (ingen takgrind), under stolene, mellom beina eller på fanget, alt etter hvor det er noe ledig plass. Sement, diesel, matolje, fisk, bananer, et knippe med høns, maissekk, poteter, ananas, egg - vi transporterer alt! Konduktøren har ikke sitteplass, han står i trinnet i skyvedøra, lukker døra elegant bak ryggen sin og lener seg så innover benkeradene og samler inn pengene fra passasjerene. Når vi nærmer oss en stopp glir døra opp, han retter seg opp på utsida av bussen og har full oversikt over nye potensielle passasjerer lenge før sjåføren har stanset. Det er alltid plass til noen ekstra hvis vi sitter "firkantet", dvs. vi snur oss litt sidelengs slik at vi kan trekke nærmere sammen. Det kan bli usedvanlig nært og intimt, men livet i matatu har sine egne regler. Når det er smått med sikkerhetsseler, er det egentlig ganske trygt å være klemt inn mellom kraftige mannfolk eller omfangsrike damer. En må nøye seg med mindre sosialt rom - til gjengjeld opparbeider en seg mye sosial kapital! Når noen skal av, må kanskje mange flytte seg for å slippe vedkommende og bagasje fram og ut av bilen, men slik er det jo bare - og få opp farta, da!
Matatu-sjåfører (og konduktører) er kjent som rå og ubehøvlede. Samtidig tror jeg de må være blant de dyktigste sjåførene, fordi de manøvrerer bilen med en utrolig presisjon. Men dessverre er det også for mange kollisjoner/utforkjøringer pga. for stor fart. De må jo være først i løypa for å plukke opp den som ber om skyss langs med veien!
Når en reiser med matatu blir en også klar over hverdagskorrupsjonen. Med jevne mellomrom på veien er det politisperring der de burde sjekke bilens tekniske stand, betalte avgifter og forsikring, antall passasjerer, bruk av belte mm. Men det glir man glatt forbi når konduktøren på ulike måter, ofte ved en rask håndhilsen, overbringer en seddel. Politiet er korrupt, men matatu-sjåføren er jo da også korrupt som har et kjøretøy som antagelig ikke følger reglene. Samtidig, hvis man ikke betaler, uansett teknisk stand, vil man bli anklaget for filleting og drosja parkert til det har vært oppe i retten - det har man ikke råd til! Korrupsjon er et kjempestort etisk problem som har satt seg i alle deler av samfunnet - og dessverre ser det ikke ut til å være stor politisk vilje eller kraft til å ta et effektivt oppgjør med det, heller ikke i den politiske reformbevegelsen.
Før avreise, eller ved større stoppesteder, er det en maurtue av selgere som byr fram frukt, brus, kjeks, sigaretter, lommetørkler, BHer, strømper, kulepenner, lommelykter - her er det hver gang anledning til et skikkelig kjøp på det meste! Det er en hektisk, eksotisk virksomhet, men det bør kanskje egentlig beskrives som en stresset og presset hverdag der man er desperat etter å få solgt et eller annet som kan gi mat på bordet.
Jeg kom trygt fram denne gangen også - men det er ingen selvfølge. Kapenguria - Kitale - Eldoret - så direkterute i retning Kisii. Siste biten fram til colleget kunne jeg leie motorsykkel - verden går da heldigvis framover! Før måtte vi gå de siste par kilometrene hvis det ikke tilfeldigvis kom en bil!
Som jeg fortalte i et tidligere innlegg, reiste jeg med buss fra Nairobi til Kapenguria. Denne gangen brukte jeg såkalt "matatu" hele veien. Hvis du vil lære folk å kjenne, hvis du vil studere på nært hold (svært nært!) folk og kultur bør man reise med matatu. På en god dag synes jeg det er ganske festlig - men det har sine utfordringer!
En matatu er altså en minibuss som går når den er full, det er ingen faste avgangstider. Det er et fritt transportmarked med en intens konkurranse, små profittmarginer og tilsvarende stress. For å gi inntrykk av at de er akkurat i ferd med å gå (derfor bør jeg velge den bilen framfor en annen) har jeg opplevd at sjåføren har betalt folk for å sitte i bilen og late som om de er passasjerer! Men så blir en altså sittende og sittende, mens andre biler fylles opp og ruller av gårde - hva er det som skjer!Alt rom i en matatu må utnyttes, og vi går fint fire i bredden når vi sitter på ei fjøl i åpningen mellom seteradene! Bagasjen går bak, på taket (ingen takgrind), under stolene, mellom beina eller på fanget, alt etter hvor det er noe ledig plass. Sement, diesel, matolje, fisk, bananer, et knippe med høns, maissekk, poteter, ananas, egg - vi transporterer alt! Konduktøren har ikke sitteplass, han står i trinnet i skyvedøra, lukker døra elegant bak ryggen sin og lener seg så innover benkeradene og samler inn pengene fra passasjerene. Når vi nærmer oss en stopp glir døra opp, han retter seg opp på utsida av bussen og har full oversikt over nye potensielle passasjerer lenge før sjåføren har stanset. Det er alltid plass til noen ekstra hvis vi sitter "firkantet", dvs. vi snur oss litt sidelengs slik at vi kan trekke nærmere sammen. Det kan bli usedvanlig nært og intimt, men livet i matatu har sine egne regler. Når det er smått med sikkerhetsseler, er det egentlig ganske trygt å være klemt inn mellom kraftige mannfolk eller omfangsrike damer. En må nøye seg med mindre sosialt rom - til gjengjeld opparbeider en seg mye sosial kapital! Når noen skal av, må kanskje mange flytte seg for å slippe vedkommende og bagasje fram og ut av bilen, men slik er det jo bare - og få opp farta, da!
Matatu-sjåfører (og konduktører) er kjent som rå og ubehøvlede. Samtidig tror jeg de må være blant de dyktigste sjåførene, fordi de manøvrerer bilen med en utrolig presisjon. Men dessverre er det også for mange kollisjoner/utforkjøringer pga. for stor fart. De må jo være først i løypa for å plukke opp den som ber om skyss langs med veien!
Når en reiser med matatu blir en også klar over hverdagskorrupsjonen. Med jevne mellomrom på veien er det politisperring der de burde sjekke bilens tekniske stand, betalte avgifter og forsikring, antall passasjerer, bruk av belte mm. Men det glir man glatt forbi når konduktøren på ulike måter, ofte ved en rask håndhilsen, overbringer en seddel. Politiet er korrupt, men matatu-sjåføren er jo da også korrupt som har et kjøretøy som antagelig ikke følger reglene. Samtidig, hvis man ikke betaler, uansett teknisk stand, vil man bli anklaget for filleting og drosja parkert til det har vært oppe i retten - det har man ikke råd til! Korrupsjon er et kjempestort etisk problem som har satt seg i alle deler av samfunnet - og dessverre ser det ikke ut til å være stor politisk vilje eller kraft til å ta et effektivt oppgjør med det, heller ikke i den politiske reformbevegelsen.
Før avreise, eller ved større stoppesteder, er det en maurtue av selgere som byr fram frukt, brus, kjeks, sigaretter, lommetørkler, BHer, strømper, kulepenner, lommelykter - her er det hver gang anledning til et skikkelig kjøp på det meste! Det er en hektisk, eksotisk virksomhet, men det bør kanskje egentlig beskrives som en stresset og presset hverdag der man er desperat etter å få solgt et eller annet som kan gi mat på bordet.
Jeg kom trygt fram denne gangen også - men det er ingen selvfølge. Kapenguria - Kitale - Eldoret - så direkterute i retning Kisii. Siste biten fram til colleget kunne jeg leie motorsykkel - verden går da heldigvis framover! Før måtte vi gå de siste par kilometrene hvis det ikke tilfeldigvis kom en bil!
ELCK - North West Diocese
NLM startet opp, som nevnt i et tidligere innlegg, i West Pokot i 1978. I løpet av relativt få år ble det bygd opp stasjoner i Chesta, Chepareria, Sekerr, Kongelai og Kapenguria. Disse plassene var plassert slik at en posisjonerte seg strategisk midt i de folkerikeste områdene. Arbeidet har så vokst utover fra disse sentra til å dekke mesteparten av distriktet. Evangelisering har i alle år gått hånd i hånd med bygdeutvikling med ulike komponenter som skole, jordbruk og helse.
Midt på nitti-tallet ble man invitert til å starte opp nordover også i Turkana, og først på 2000-tallet også sørvestover mot Mt. Elgon. Det betød en betydelig utvidelse geografisk og kulturelt. Turkana er de man i alle år har stjålet kuer fra, så det var ganske nytt for mange at de nå skulle være kristne søsken! Akkurat den biten har gått veldig bra, men arbeidet i Turkana er så annerledes. Store avstander (kostnadskrevende), spredt befolkning, - og en drepende varme! Man har forsøkt å fordele ressursene slik at også disse utkantområdene har blitt noe tilgodesett, men arbeidet der er atskillig tyngre enn i Pokot.- Med Mt. Elgon-området er det annerledes stilt ressursmessig. Liene opp mot det staselige fjellet ved Uganda-grensa er kanskje noe av det mest fruktbare området i hele Kenya. Jorda er så fet at en bonde får gledestårer ved å se en nypløyd åker der! Det har da også gjort at det har vært kontinuerlig krangling og krig om land og rettigheter. Engelske kolonister tok for seg i sin tid, mens de lokale ble drevet opp i skogen. Da kolonistene reiste på 60-tallet kom andre inn i deres sted, og de lokale ble, til stor forbitrelse, værende i skogen. Med ujevne mellomrom har det vært trefninger og uro der grupper har kjempet for at lokalbefolkningen skal få rett til større deler av de fruktbare jordbruksområdene. I hele forrige ti-år var det en slags lokal unntakstilstand med episoder av voldelige angrep for å drive ut "innflyttere", og tilsvarende voldsomme svar fra sikkerhetstyrker for å slå ned disse gruppene. Flere av våre kristne ledere der må leve med forferdelige minner og historier om drap og overgrep på begge sider.
På denne måten har misjonsarbeidet de siste årene vokst til å omfatte et betydelig større geografisk område enn bare Pokot. ELCK gikk midt på nitti-tallet over til en episkopal ordning, og bispedømmet er definert til å omfatte hele nordre Rift Valley-provins, fra Kitale til Sudan-grensa - et enormt område. Deler av det er altså tynt befolket, men det er en kjempeutfordring å dekke dette administrativt. De forskjellige kristenflokkene, kirker, skoler og institusjoner skal jo knyttes sammen i et fellesskap.
I 2004 ble den første biskopen i North West Diocese av ELCK innvidd. William Lopeta var snekker, evangelist, prest og distriktsleder før han ble bedt om å ta bispevervet. Det var en tung byrde å aksle i og med at han skulle være førstemann i rollen. Det er nok flere saker som en ser kunne vært taklet på en heldigere måte. Samtidig har han lyktes i å bevare bispedømmet intakt og rimelig fri for ødeleggende konflikter. Det er ikke lite i ei kirke som på nasjonalt plan dessverre er mer og mer et speilbilde av et over-politisert og fragmentert samfunn.
Det var valg igjen høsten 2011, og da rykket nye folk inn i kontorene på Bibelsenteret. Nyvalgt biskop er Samson Lokipuna, mens sekretær for bispedømmet er Edwin Pkemoi. I biskop Samson har de fått en klok leder med mye livsvisdom. Han har ikke mye formell utdannelse, men har vært evangelist og prest ved siden av drive gårdsbruket sitt. Allikevel snakker han godt swahili, og har lært seg rimelig bra engelsk i voksen alder. Vi som har fulgt disse lederne i noen år har blitt imponert over f.eks. Samsons økonomiske evner. Han forteller selv hvordan han var en drukkenbolt hjemme i Sekerr, sammen med kona, før han ble en kristen. Men evangeliet bragte noen helt nytt inn i livet deres. De har arbeidet seg skrittvis ut av fattigdom, kjøpt jord i stadig bedre områder, og kommet økonomisk på fote slik at de på egen hånd har f.eks. kunnet sende barna på videregående, hvis de var kvalifisert for det! Det er det ikke mange som har maktet ved egen hjelp i dette området! Vi håper at Samson kan anvende denne økonomiske evnen sammen med sitt sunne åndelige skjønn til å bli en god leder i sin funksjonsperiode. Be for lederskapet i bispedømmet, det er mange utfordringer økonomisk og personellmessig. I et område på størrelse med Østlandet skal altså 221 menigheter fordelt i 33 prosti, ca. 70 barneskoler, 8 videregående, 2 colleges, og 3 klinikker knyttes sammen, bemannes og ledes - og det er ikke store ressurser til rådighet.
Midt på nitti-tallet ble man invitert til å starte opp nordover også i Turkana, og først på 2000-tallet også sørvestover mot Mt. Elgon. Det betød en betydelig utvidelse geografisk og kulturelt. Turkana er de man i alle år har stjålet kuer fra, så det var ganske nytt for mange at de nå skulle være kristne søsken! Akkurat den biten har gått veldig bra, men arbeidet i Turkana er så annerledes. Store avstander (kostnadskrevende), spredt befolkning, - og en drepende varme! Man har forsøkt å fordele ressursene slik at også disse utkantområdene har blitt noe tilgodesett, men arbeidet der er atskillig tyngre enn i Pokot.- Med Mt. Elgon-området er det annerledes stilt ressursmessig. Liene opp mot det staselige fjellet ved Uganda-grensa er kanskje noe av det mest fruktbare området i hele Kenya. Jorda er så fet at en bonde får gledestårer ved å se en nypløyd åker der! Det har da også gjort at det har vært kontinuerlig krangling og krig om land og rettigheter. Engelske kolonister tok for seg i sin tid, mens de lokale ble drevet opp i skogen. Da kolonistene reiste på 60-tallet kom andre inn i deres sted, og de lokale ble, til stor forbitrelse, værende i skogen. Med ujevne mellomrom har det vært trefninger og uro der grupper har kjempet for at lokalbefolkningen skal få rett til større deler av de fruktbare jordbruksområdene. I hele forrige ti-år var det en slags lokal unntakstilstand med episoder av voldelige angrep for å drive ut "innflyttere", og tilsvarende voldsomme svar fra sikkerhetstyrker for å slå ned disse gruppene. Flere av våre kristne ledere der må leve med forferdelige minner og historier om drap og overgrep på begge sider.
På denne måten har misjonsarbeidet de siste årene vokst til å omfatte et betydelig større geografisk område enn bare Pokot. ELCK gikk midt på nitti-tallet over til en episkopal ordning, og bispedømmet er definert til å omfatte hele nordre Rift Valley-provins, fra Kitale til Sudan-grensa - et enormt område. Deler av det er altså tynt befolket, men det er en kjempeutfordring å dekke dette administrativt. De forskjellige kristenflokkene, kirker, skoler og institusjoner skal jo knyttes sammen i et fellesskap.
I 2004 ble den første biskopen i North West Diocese av ELCK innvidd. William Lopeta var snekker, evangelist, prest og distriktsleder før han ble bedt om å ta bispevervet. Det var en tung byrde å aksle i og med at han skulle være førstemann i rollen. Det er nok flere saker som en ser kunne vært taklet på en heldigere måte. Samtidig har han lyktes i å bevare bispedømmet intakt og rimelig fri for ødeleggende konflikter. Det er ikke lite i ei kirke som på nasjonalt plan dessverre er mer og mer et speilbilde av et over-politisert og fragmentert samfunn.
onsdag 18. januar 2012
Om Kapenguria Bible Centre
Bibelsenteret som jeg er på for tiden, ble altså startet opp i 1984. Da NLM og Den lutherske kirka kom til Pokot i 1978, etablerte misjonærene seg 90 km lenger inne i distriktet, i Chesta. Det ble en landsbygdmisjon, men det skjedde store forandringer som myndighetene ble veldig oppmerksom på og imponert over. Da kirka spurte "fylkestinget" (County Council) i Pokot om å få tildelt tomt i Kapenguria for å få et fotfeste i "hovedstaden" var de mer enn villige. Sekretæren, Jackson Katina, sørget for at vi fikk 80 mål ned mot en liten elv rett under distriktssjefens kontorer - gratis! Som takk og erkjennelse for det som var blitt gjort inne i distriktet!Så har senteret blitt bygd ut. Her er bibelskole og kurssenter. I mange år hadde kirken et bygdeutviklingsprogram som hadde en jordbruks-, helse og skolekomponent. Med jevne mellomrom var bønder, helsepersonell og lærere innom på ulike kurs og etterutdanning i tillegg til kirkens ordinære behov for å utdanne evangelister, søndagsskolelærere, kvinnekurs etc. Det var jo mye åkerland, så det ble anledning til å dyrke forskjellig og eksperimentere litt. Besøkende bønder fikk med seg hjem nye sorter frø, frukttrær, og fikk flere tips til å forbedre dyrkingsmetodene sine. På KBC har det vært drevet med mye opp gjennom årene, noe har en lykkes med, andre aktiviteter har ikke gått så bra som forventet. Etter initiativ fra Jostein Holmedahl har en kvinnegruppe startet opp de siste par årene med spinning og veving av høykvalitetsull som frembys til salg, også i Norge, se Teta-prosjektet .
Fram til midt i februar er det evangelist-kurs. Det betyr at menigheter har sendt sine betrodde medarbeidere, som ofte har vært i tjeneste i flere år, på kurs for å få skikkelig opplæring. Det er modulbasert undervisning, de fleste er voksne menn (eller kvinner) med familie. Det er vanskelig å komme fra mer enn noen uker av gangen når en har ansvar hjemme. Men det kan gå når det ikke er så mye å gjøre på jorda, dvs. jan-feb og sept-okt. Over fire år dekker de samme timetall som et ordinært ett-års heldagsskoleopplegg. Studentene kommer fra hele kirka, og siden undervisningen er på swahili. Mange i Kenya foretrekker å undervises på engelsk, da trekker de til en annen bibelskole i nærheten av Kisumu. Rektor på KBC er Rev. Andrew Ngeiywa, mens Samuel Micha er manager.KBC har også mange utenlandske gjester i kortere eller lengre tid, også fra Norge. Faste innslag hvert år har vært studenter fra Høgskulen i Volda, TefT-studenter fra Fjellhaug, Sagavoll Folkehøyskole, Mediehøgskolen Gimlekollen og Norsk Lærerakademi.
I 1996 var det "Aksjon Håp" i Norge. Et av prosjektene var nye undervisningsbygg på senteret som kunne brukes av Universitetet i Nairobi. Det er staselige bygninger som er svært populære til ulike kurs og seminar, i tillegg til at studentene har sine klasserom, bibliotek og datarom. Bibelsenteret drifter bygningene og står fritt til å bruke det av anlegget som universitetet ennå ikke har tatt i bruk. Universitetet har bygd ut en omfattende desentralisert fjernundervisning der Kapenguria er et av sentrene. Nå er det mulig å ta certificate- (3 mnd), diploma (1 år) eller degree-kurs (3 år) i flere fag uten å måtte reise til Nairobi. Denne muligheten har det vært stort behov for blant mange offentlige ansatte og ikke minst lærere som ofte har hatt et minimum av utdannelse da de ble ansatt. Etterutdanning gir bedre kvalitet i undervisning og offentlige tjenester, samtidig som det ofte gir lønnsøkning. Ca 300 studenter er p.t. innrullert i ulike kurs.Men KBC har også kontoret for bispedømmet, North West Diocese av Evangelical Lutheran Church in Kenya. Ny i bispestolen er Rt. Rev. Samson Lokipuna. Han og andre medarbeidere vil jeg presentere i et seinere innlegg.
lørdag 14. januar 2012
Reisebeskrivelse fra Kenya (2)
Mandag 9.1. satte jeg meg på bussen for å reise vestover til Kapenguria. Offentlig transport i Kenya er rimelig godt utbygd, men den har svært varierende kvalitet. Ulykkesstatistikken er uhyggelig høy fordi det slurves med vedlikehold, og mange har et svært fritt forhold til trafikkregler m.m.Det som åpnet opp Kenya i sin tid var jernbanen. Den ble bygd i perioden 1895-1903 fra Mombasa til Kisumu ved hjelp av importert indisk arbeidskraft. Den fikk etterhvert sidegrener til de mest produktive områdene, og det ga mulighet for transport av folk og varer, import og eksport (Du kan jo lete opp på nettet Roger Whittakers "Good Old E.A.R & H.). Jernbanen har dessverre forfalt (den er smalsporet), men helt fram til midt på 90-tallet var det tryggeste reisemåte til Kisumu eller Mombasa. Nå går alt på veien eller med småfly.
Busselskapet Easy Coach har sin terminal i Nairobi sentrum. For å rekke avgang 0830 til Kitale måtte vi kjøre fra Lang'ata 0615 for å unngå køen inn til byen (selv om turen bare er 14 km!). Trafikken i Nairobi er blitt helt grotesk og et mareritt for de som er presset på tid! Nairobi er en fire-millioners by med et veinett som antagelig er dimensjonert for godt under halvparten. Det er en betydelig belastning for alle som har sitt arbeid der, også i menighetsarbeid. Det går vekk så mye tid i køer, og det blir vanskelig å planlegge ...
Alle reisende blir kroppsvisitert. Kenya har styrker inne i krigsherjede Somalia, og al-Shabaab geriljaen har utført flere terroranslag i Nairobi. Det var jo terroranslag mot amerikanske ambassader i Nairobi (212 drepte, 4000 sårede) og Dar-es-Salaam som gjorde al-Qaida kjent i 1998. Så kenyanerne har levd med terrortruselen i mange år.
Veien vestover er fascinerende. Nairobi ligger på ca 1800 moh. Det stiger jevnt en times tid opp
mot ca 2700, så bukter vi oss ned i Riftdalen som ligger som en enorm fure i landskapet, synlig fra månen. Den brede dalbunnen er fruktbar og har store farmer opparbeidet i kolonitida. Så klatrer vi opp vestsida av dalen og kommer opp på høysletta. Høyeste punkt er over 3000 moh, og her har jeg til tider opplevd at hagl ligger som snø langs med veien (juli måned), til tross for at det ligger like under ekvator! Vestsida av Riftdalen er skogkledd, men når en kommer opp på høysletta og innover befinner vi oss i det kolonistene kalte White Highlands. Her, og nord-øst for Nairobi, fikk de gratis eller billig jord og brukte de lokale beboerne som (tvungen) billig arbeidskraft. Store hvete- og kvegfarmer preger landskapet. Etter at kolonistene solgte seg ut etter frigjøringa i 1964, kom rike afrikanere inn i deres sted, ofte fra Nairobi-området. De lokale fikk ikke sine rettigheter tilbake, og mange slike uløste vansker ligger under den stadige uroen vi opplever, særlig i forbindelse med valg. Det var her oppe, ikke langt unna Eldoret, de hardeste sammenstøtene skjedde også i 2008. Utbrente gårder ligger der ennå. Ennå lever flere hundre tusen i flyktningeleire fordi de måtte forlate gård og grunn - de hørte opprinnelig ikke til i området...Bussen gikk til Kitale. Kitale ligger i nordenden av White Highlands med en betydelig landbruksbasert virksomhet. Byen er også inngangen til nord-områdene som i kolonitida var avstengt, d.e. Pokot og Turkana. Nå er de samme områdene gjennomgangsåre for all landbasert trafikk fra Kenya til Sudan (noe går fra Kenya via Uganda til Sudan). Det betyr en enorm slitasje på veinettet. Store vogntog som er lastet til bristepunktet (turen tar tross alt 2 uker, så det gjelder å få med så mye som mulig...) fyller veiene. Det er ingen veiestasjoner underveis, dessverre, med påbud om omlasting ved overvekt!
I Kitale fikk jeg en dr
osje til å svippe meg opp til matatu-stoppet til Makutano. En 'matatu' er en ni- eller tolv-seter minibuss som går når den er full. De tar alt, inni eller utenpå. Mandag var det stor trafikk pga. skolestart. Da var billettprisen det dobbelte av vanlig, men allikevel overkommelig (200 shs = kr 14) for ca 35 km. I Makutano var det over i en ny matatu opp til Kapenguria (bare 4 km), og med et ekstra påslag kjørte han meg helt ned til Bibelsenteret der jeg bor. Hele turen tok denne gangen under ni timer med to pauser - virkelig bra! Veien var utrolig bra, andre ganger har den vært så ødelagt av trailertrafikken at du har problemer med en liten bil.Kapenguria Bible Centre er hovedsenteret til North West Diocese av Evangelical Lutheran Church in Kenya, som altså er det bispedømmet som NLM har opparbeidet i Kenya. Senteret ble startet opp i 1984, men det var etter at det var bygd flere misjonsstasjoner lenger inne i Pokot (Chesta 1978, Chepareria 1979, Sekerr 1980, Kongelai 1982).
Forts.
Reisebeskrivelse fra Kenya 2012 (1)
NLM Utland kjøper hvert år ett årsverk fra Fjellhaug Internasjonale Høgskole (som er min arbeidsgiver). Lærere reiser ut, etter innbydelse, til de ulike misjonsfelt og samarbeidende kirker for å hjelpe til i undervisning og rådgivning. Jeg har vært så heldig, og priviligert, at jeg inngår i den ordningen. Det medfører at jeg de siste årene har tilbragt seks-åtte uker i Kenya, gjerne januar-februar. Så også i 2012 - derfor befinner jeg meg i skrivende stund i Kapenguria i vest-Kenya. Jeg kommer til å legge ut litt forskjellig som kan være av interesse.
Denne gangen fløy jeg med Qatar Airways, et selskap som ønsker å etablere seg i det skandinaviske markedet. De går nå fra Oslo og bruker tydeligvis sin hovedbase Doha (hovedstaden i Qatar, ved Den persiske gulf) som "hub". De har godt renommé på komfort etc., men det viste seg at de hadde vanskelig for å holde tida. Vi kom sent ut fra Oslo, dermed rakk jeg ikke den videre forbindelsen til Nairobi fra Doha og måtte vente hele resten av natta der. Pussig nok ble vi mer enn én time forsinket også om morgenen pga. det som jeg tror var tåke! Den var tett som grøt, men vi kom da vel fram til Nairobi utpå ettermiddagen. Som enslig reisende gikk det rimelig greit, men jeg tviler på om jeg vil ta turen om Doha med familie - den omveien utgjør mange ekstra timer i flyet sammenlignet med en direkterute fra Heathrow, Amsterdam eller Brussel.
Vel framme plukket Taxi-Bob meg opp, en god venn av oss norske som stiller til alle døgnets tider, og han tok meg ut til NLMs hovedkvarter i Øst-Afrika, til Lang'ata, en syd-vestlig utkant av Nairobi. Veien ut dit går langs kanten av dyreparken, og særlig i tørketida kommer dyra helt opp mot gjerdene på jakt etter friskt gras. Jeg husker en gang på 80-tallet at løver tok seg over et dårlig gjerde og innnover og slo hest rett ikke langt fra Den norske skolen vår! Det var fascinerende og skremmende på samme tid!
Søndagen var jeg nede i Uhuru Highway Lutheran Cathedral. Da vi kom ut i 1977 var det en beskjeden bygning, men med en fantastisk plassering i Nairobi sentrum. Den var bygd opp av sør-afrikanske, reformerte settlere i Kenya i 1940-årene. Da Kenya ikke ble den staten de hadde håpet på, solgte de seg etterhvert ut og flyttet til andre land. Kirken ble også solgt, og den energiske (men også noe eksentriske) svenske pioneren Martin Lundstrøm fikk kjøpt kirken i 1964. Denne lutherske katedralen, den jødiske synagogen, Universitet og et stort luksushotell ligger da inn til denne store rundkjøringa i den ene enden av Uhuru Park. Det ble bygget ny kirke på 80-tallet under pastor Bob Ward (fra amerikanske World Mission Prayer League), men de siste årene har de utnyttet tomta mer og satt opp et enormt kontorkompleks.
Menigheten i Uhuru Highway har gått gjennom både opp- og nedgangstider under ulike pastorer. Nå er det ingen misjonærer knyttet til arbeidet der, og arbeidet har stabilisert seg noe etter en lei avskalling f
or ei tid tilbake. De har valgt å følge en amerikansk modell for sin liturgi og kirkelige praksis sterkt preget av Lutheran Church Missouri Synod. De har hatt en oppadgående stjerne i Evangelical Lutheran Church siden midt på 90-tallet etter at svensk, finsk og norsk misjon har trappet helt eller delvis ned.Mandag 9.1. satt jeg mesteparten av dagen på bussen vestover - det får bli neste innlegg...
Abonner på:
Innlegg (Atom)