På pilgrimsreise til Mwino -1

 Siste uke gjorde jeg ferdig undervisninga på bibelsenteret. Sammen med studentene har jeg gått gjennom Apostlenes Gjerninger. Det er spennende lesning når en slik kan lese det kapittel for kapittel, men jeg skjønte det kan bli litt mange navn og nye steder for den som ikke er kjent i Bibelen og geografien i området fra før. Håpet er at den boka nå ikke lenger er helt ukjent landskap. De kan finne tilbake til fortellingene de opplevde så inspirerende og utfordrende når vi leste det sammen. Gud i ApGj er den samme i dag. Flere av studentene nikket gjenkjennende når de skjønte at Peter, Paulus & Co måtte brytes med sult, tørst, trolldom - og at de måtte gå mye!. Det var så strevsomt at bygutten Johannes Markus ikke taklet det på sin første tur - han gjorde vendereis, 13:13, 15:36-39.

Mwino-dalen, sett sør-vestover - mot Endow og Solion.

Fredag 24. tok jeg ut på en tur jeg har hatt lyst til å gå i lang tid - på mange måter en pilgrimsferd. Da NLM startet opp i Chesta i 1978 tok vi oss opp i fjellet fra østsida, og flere bygdelag der oppe tok imot evangeliet. Noen i teamet dro inn i Mwino, en sidedal på baksida av Chesta, og startet arbeid der - som over tid har vokst seg sterkt. Men personlig fikk jeg ikke anledning til å ta del i det siden vi konsentrerte oss i den tida om Sekerr, et fjellområde enda lenger nord.

Mwino blir av mange sett på som det egentlige Pokot. Dalen er fruktbar og folket er driftige og nytenkende. De er glad i hjemplassen sin, men de var også tidlig ute når det gjaldt nyrydding i høylandet, og å få seg høyere utdannelse. Flere av de med topp utdannelse og gode stillinger er fra Mwino.

Til tider høy vannføring - nødvendig med god klaring!

Den anglikanske kirke pekte ut Mwino som et satningsområde allerede fra starten av i 1932-33, men de hadde ikke personell før på 50-tallet. Grace og Philip Price bodde i dalen fra 1958-1964 og opplevde at mange tok imot Guds ord (Price skrev: God in the Valley). Men så stagnerte arbeidet deres, og har først tatt seg skikkelig opp igjen de siste årene - etter at det lutherske arbeidet har kommet til.

Price's hus - 1958

Thomas Ng'ura er lederen av vår kirkes arbeid i dalen, en flott kar som ble en kristen i fjellet og flyttet til Mwino med familien sin. Thomas tok imot meg og fulgte meg opp åsen på lørdag morgen. For meg var det spennende om jeg klarte stigningene. For han og andre i området er det en tur de gjør uten å tenke... Jeg vil tro at når en kommer over ryggen er en ca 1000-1200 meter over dalen - et fantastisk landskap. Litt opp i lia merker en hvordan lufta endrer seg, og vel oppe er det en svalende bris sammen med varmende sol (ca. 2000 m.o.h.). Thomas var med meg ned til Chemloktyo (mer i neste innlegg) der vi har en menighet. Etter lunsj hos evangelisten, dro han hjem igjen for å planlegge søndagen. De skulle ha fest for å feire at mannen i en heim var nå

Flott evangelistfamilie!

blitt en kristen, mens kona hadde vært det ei tid. "Problemet" var at hun var anglikaner, mens han nå hadde blitt lutheraner. Men de kan jo ikke gå i hver sin kirke, så de var blitt enige med anglikanerne om at dette ekteparet skulle bli luthersk, og det skulle feires med en skikkelig fest hos anglikanerne! Slik blir det når det er godt samhold og en ser hverandre som "lagsbrødre" i en annen fiskebåt.

Boknotat - D. Taylor: The sceptical believer. Telling stories to your inner atheist.

I ettermiddag leste jeg ferdig en bok jeg fikk i hende rett før jul. Den kombinerer humor, god sjelesørgerisk innsikt (ikke minst selvinnsikt) og åndelig klarsyn i et lettfattelig språk. Forlagets presentasjon og flere anmeldelser kan du se her.

For noen er troen ganske uproblematisk. For de vil denne boka antagelig være sær, på grensen til bespottelig. - For andre er troen vanskelig. Det er så mange uløste spørsmål, så mange hvorfor. Det er der Taylor befinner seg, og der mange av oss er, eller har vært, i perioder av livet. Til nesten ethvert spørsmål kan en se et alternativt svar, Taylor kaller det "den indre ateisten" i seg. Det morsomme med boka er den måten som Taylor lar denne "ateisten" komme til uttrykk med kommentarer underveis. Boka kan i dette minne litt om C.S. Lewis' litterære grep i Djevelen dypper pennen. Men Taylor gjør lite bruk av Lewis i sin tekst, fordi hans sentrale tese er at tro, mer enn noe annet, er å plassere seg inn i den kristne storfortellingen (han liker tydeligvis Tolkien). Trosvansker kan ikke møtes bare ved å etablere et forsvar for trossetninger og dogmer. De intellektuelle vanskene må en leve med, men en må satse på at det holder for meg som for utallige andre. De alternative historiene (andre livssyn eller religioner) er nemlig belastet med like mye, eller enda større grad av, tvil og intellektuelle vansker. Den skeptiske troende må i alle fall ikke bruke sine trosvansker som en unnskyldning til å bli passiv og sytete. Tilværelsen er ikke slik at vi får svar på alle spørsmål, men vi må leve med det vi har. Samtidig må vi ikke ha så store tanker om vår fornuft at vi ikke vil forplikte oss før vi har tilfredstillende svar. Troen har mysterier som vi kan utforske, men ikke kommer til ende med.

Boka har en rekke fremragende sitater fra ulike forfattere, helst poeter. Ikke uventet siden Taylor er litteraturprofessor og sier rett ut at han har fått mer hjelp hos forfattere enn hos teologer. Forfattere/poeter bruker metaforer og presist språk for å uttrykke mysteriet, mens teologer har en tendens til å ville forsøke å rasjonelt forklare - forklaringer som den indre ateisten ikke alltid finner like overbevisende. Et par (tilfeldige) eksempler: If I could easily grasp how and why God exists, If the scope of my mental capacity could account for such a God, I think this would be cause for some despair (Gina Ochsner, s. 294). Reality is that which, when you stop believing in it, doesn't go away (Philip K. Dick, s. 320).

Til tider kan boka være litt repeterende, men om Taylor har vært innom temaet tidligere makter han å gi det et nytt uttrykk, eller se det fra enda en ny vinkel. Og språket opplever jeg så godt og frigjørende at jeg tolererer noen gjentakelser.

Som jeg nevnte er troen ikke enkel for mange. Jeg tror Taylors bok kan være til hjelp for den som opplever de mange spørsmålene som en byrde. Det er ikke en tekst til den som ikke er en kristen. Den er et selvkritisk, dyptborende vitnesbyrd på 370 sider fra en som har sett at ved å plassere seg inn i fellesskapet har han fått nok svar, både intellektuelt og følelsesmessig, til at han vil gå aktivt inn og stå løpet. Kristen tro fremstår som langt mer tiltrekkende og tilfredstillende enn alternativene når en går inn i de dype eksistensielle spørsmålene.

Et stykke lokal teologi, signert A. Oduya

På bibelsenteret i Kapenguria utfordret i 2004 en av misjonærkonene en lokal kunstner til å male noe fint på veggen i matsalen. Kunstneren heter Alfred Oduya, han har huset sitt i bakkene ned mot Makutano. Jeg tror svaret var i overkant av hva hun hadde tenkt mulig. Når en nå kommer inn og skal sette seg - på østveggen er det en tolkning av nattverden som er bare helt enestående. Jesus og disiplene er blitt Pokoter!

Mange ganger er misjonen blitt beskyldt for at vi bringer noe utenfra og fremmed inn i den lokale kulturen. Det er sant fra en side sett, men evangeliet som kommer til oss utenfra blir tatt inn og gjort til mitt eget. Troen lar seg oversette og den er ikke lenger misjonærenes, men en vital del av min lokale kultur.

På sitt beste har kristen misjon vært med på å bevare lokal kultur og språk. Å bli evangelisert ga en verdighet og selvrespekt som gjorde at de ble mer oppmerksom på og glad i sitt eget. Det tror jeg faktisk har skjedd i deler av Pokot. Kirkene i Pokot satset på lokalspråket, utarbeidet i første omgang enkle lesestykker med tanke på lese- og skriveopplæring, så regulær oversettelse av både Gamle og Nye Testamente, samlet eventyr, folklore og sanger. Hadde ikke det blitt gjort, så hadde Pokot-kulturen antagelig fått dødsstøtet først på åtti-tallet. Den var valset ned av storsamfunnet som ikke hadde noe annet enn forakt og skuldertrekk til overs for noen krigerske kvegrøvere ved Uganda-grensen.

Men så har altså mange blitt kristne. Og Jesus snakker Pokot ute i menighetene, det synges og vitnes friskt - det skapes stedegen teologi. Deler av det bibelske budskap, særlig det om betydningen av blod og verdien av sonoffer, går rett inn i en religiøs hverdag der en også i den tradisjonelle religionen ble opplært i at synd må renses og sones for. Kristentroen er blitt en verdifull ressurs for dem når de skal definere for framtida hva det vil si å være Pokot!

Kursuker på Kapenguria Bible Center

Sent mandag kveld kom jeg hit til Kapenguria Bible Centre. Selv om jeg formelt er i nye oppgaver, fikk jeg dog anledning til å fortsette kontakten med Kenya i den grad de vil ha besøk og arbeidet mitt tillater det. Så nå er jeg her igjen - det er kursuker på senteret der ivrige evangelist- og diakonissestudenter er inne til en av to årlige femukers-bolker.
Jeg skal ha 25 timer Apostlenes Gjerninger med dem i to uker. På timeplanen denne gangen står det også andre fag selvsagt, f.eks. kiswahili, 1. Timoteusbrev, og prekenlære.

I et tidligere innlegg (18.1.2012) har jeg fortalt litt om KBC. Det er en fantastisk fin plass. I år var lille-regnet i desember rikelig, slik at selv om vi nå har tørketid og varme er det grønt og fint - nydelige gressplener. Rektor og manager gjør en virkelig god jobb når det gjelder å holde det rent og i orden. Men driften er sårbar i og med at en er avhengig av jamt tilsig av gjester  og seminarer. Mange av bibelskolestudentene har ikke særlig midler til å betale for seg, slik at de i praksis får nesten gratis undervisning. Så den delen av driften må subsidieres.

Nå er KBC heldig på den måten at det er endel organisasjoner som leier kontor på senteret, ikke minst University of Nairobi. Som nevnt i det tidligere innlegget gjør universitetet viktig kompetanse i offentlig administrasjon og lærerutdanning tilgjengelig her i Kapenguria. Det har vært et meget vellykket tiltak, og senteret her er nå også utgangspunkt for liknende kurs helt nord til Lodwar i Turkana. Det var det ingen som hadde våget å drømme om da dette ble lansert for ca. 10 år siden. Det er kjekt å se at dette har vært så vellykket, og på sikt vil det løfte kvaliteten i utdanning og administrasjon i distriktet generelt.

Det som er en utfordring generelt er kanskje hvordan en kan skape et miljø og rutiner som gjør at også de som ikke kommer på bibelkurs, allikevel får med seg noe åndelig utbytte. Det er ikke alle som er like positive som noen de hadde innom for ei tid tilbake. Et offentlig seminar i regi av myndighetene hadde sine samlinger i en bygning ved siden av bibelskolestudentene. Studentene hadde morgenbønn før frokost, og åpnet hver time med en frisk sang. De andre krevde etterhvert at dagsprogrammet skulle legges om slik at de også fikk morgenbønn!

Andrew Ngeiywa er fremdeles rektor og en fremragende representant for de unge lederne i North West Diocese.

NLM-arkivet - en spennende arbeidsplass

Å være arkivar er spennende. Mange har nok et bilde av en slik jobb og personer som noe tørt og kjedelig - en eldre mann med hentesveis i lagerfrakk (vi har en slik fin frakk etter Josef Tungland, den er god å ha når en må bære skitne kartonger etc.)! Men hvis en har et minimum av interesse og syn for historie er det alltid noe å glede seg over i en arkivhverdag. Når en har med mennesker å gjøre, enten de fremdeles lever, eller du lærer de å kjenne etter at de er borte, er det alltid noe interessant, noe verdifullt å lære og observere. Så jeg opplever det som et privilegium å få ha oppgaven å være NLMs arkivar.
NLM-arkivet er selvsagt for NLM som organisasjon, men det har også i sine samlinger en rekke private arkiv, se presentasjonen på NLMs nettside. Tungland og Erik Kjebekk (min umiddelbare forgjenger) har bygd opp arkivet etter anerkjente prinsipper både når det gjelder bygningsmessige forhold og intern organisering. Arkivet har fått et meget godt omdømme, og det er hyggelig fra tid til annen å ønske velkommen folk som har blitt fortalt at de bør besøke oss for å se hvordan det skal gjøres!

Kjebekk, nå pensjonist, er en autoritet på Norge og spesielt Kina etter å ha handtert og forsket i dette materialet i nesten 20 år og veiledet andre. Med min bakgrunn håper jeg kanskje vi kan aktivere mer den delen av arkivet som omhandler feltene i Afrika. Nå er det deler som av ulike grunner er klausulert og lukket, men det meste er tilgjengelig for forskning. Vanligvis er et arkiv helt åpent hvis materialet er 60 år eller eldre, men det er et spesielt vern for materiale som omhandler straffesaker og adopsjons- og barnevern. Så, hvis du er interessert i å se grundig på forhold der NLM har vært en aktør, enten i Norge eller på feltene i utlandet, da er du velkommen til å kontakte oss.

Hvorfor er det viktig med arkiv? Utover det som står på nettsida, kan det være naturlig å nevne at en organisasjons arkiv må regnes som dens hukommelse. En person som mister hukommelsen helt eller delvis er ille ute. Da mister en festet i hverdagen og historien. Vår identitet som personer er betinget av kontinuitet med fortiden. Det kan forekomme grunnleggende endringer og nyorienteringer (f.eks. en omvendelse), men da har disse sine forståelige grunner som blir vesentlige for den kursen som blir staket ut. En trygg personlig identitet er helt avhengig av et rimelig avklart forhold til sin fortid.
Så også for en organisasjon. NLM har en nesten 125 år lang historie. Mange spørsmål ble avklart i de første årene som har vært identitetsskapende for oss i all ettertid, jfr. spørsmål knyttet til ordinasjon og liturgi. Det materialet, og tilsvarende knyttet til en rekke andre spørsmål etter som årene har gått, må være tilgjengelig for etterprøving, ettertanke og eventuell nyanvendelse i nye kontekster. Ellers blir vi som organisasjon dement. Vi blir ute av stand til å forholde oss konstruktivt til hverdagen fordi vi vet ikke hverken hvem vi er - eller var. Det gjelder i teologiske spørsmål så vel som i organisatoriske forhold. Organisasjonsidentitet spiller en stor rolle i rekrutteringsarbeid og bygging av organisasjonskultur.
På en slik bakgrunn er det spennende å være arkivar. Det ligger som en forventning til oppgaven at en skal se til at materiale fra vår fortid belyser samtida og framtida. De siste åra har det kanskje vært spesielt påkrevd når det har blitt fattet vedtak som i betydelig grad spisser NLMs satningsområde og fokus - spesielt på misjonsfeltene. I den litt lange, fortsatte samtalen som vi må ha om dette innad i NLM må ulike uttrykk for den innsikt, kompetanse og grunnsyn som har båret organisasjonen tidligere være betydelig til stede. Det gjelder selvsagt også i Norge.

Arkivet har også en betydelig bilde- og filmsamling. I desember 2013 fikk vi etter søknad tildelt midler fra Norsk Kulturråd (med en betydelig egenandel) til å digitalisere deler av filmsamlingen vår. Første uka over nyttår var jeg i København og leverte 65 ruller med film. Den eldste tror jeg er fra 1938, den inneholder scener fra Kina generelt og Ludvig Hopes besøk der midt på tretti-tallet. Det skal bli spennende å se hva info-avdelingen kan videreformidle av interessant historie når nå dette blir tilgjengelig igjen. Husker du den tida da vi reiste rundt og viste misjonsfilmer med 16mm-prosjektorer? Mye av materialet har ikke vært tilgjengelig siden da.

2013 - jobbskifte og flytting

Sosiale medier spiller en stadig større rolle i samfunnet. Facebook, blogger, twitter etc. er viktige leverandører av premisser og info som preger vår hverdag. Ideelt sett burde alle være til stede. Jeg er storlig imponert over de som ved siden av en travel arbeidshverdag har tid til å levere kvalitet i sine ulike FB-innlegg og blogger.
Av ulike grunner faller det meg ikke så lett å delta, samtidig som jeg føler jeg av og til har noe på hjertet som jeg vil dele med andre. Det krever tid, en viss djervhet og mentalt overskudd for å produsere gode innlegg. Med noen år på baken i en akademisk sammenheng blir en kanskje for forsiktig av frykt for å ikke være saklig nok, ikke sjekket grundig nok...

Jaja. Jeg ser at i 2013 skrev jeg ingenting i denne bloggen. Det var et noe "bratt" år med mange omveltninger, og jeg har nok ikke hatt det overskuddet som skulle til.

Jobbskifte - fra å være fulltidslærer på Fjellhaug, gikk jeg ned i 20%-stilling for i stedet å være NLMs arkivar i 80%. Jeg var glad for den muligheten til å skifte beite under de rådende omstendigheter, men det har vært krevende å sette seg inn i nok et nytt felt. I hele mitt voksne liv har jeg stadig vært på vei inn i noe, men aldri kanskje helt hatt følelsen av å mestre det fullt ut før en må videre. Det var slik, og måtte være det, mens vi var misjonærer i Kenya. Arbeidshverdagen var så omskiftelig at en kunne ikke bevilge seg den luksus å kreve at en skulle drive med det samme fra år til år. Derfor var jeg innom det meste der ute - en "jack of all trades, but master of none". Tida på Fjellhaug har også vært krevende - for alle. Etter år 2000 har Fjellhaug gjennomgått store endringer og tilpasninger som offentlige myndigheter pålegger. Det er krevende å stadig utarbeide nye planer og nye opplegg for timer. For en faglig godt skolert person blir det å tilrettelegge et materiale en er fortrolig med på en ny måte. For en allrounder som meg ble det tyngre for hvert år, spesielt siden de fagområdene der jeg var kompetent, og etterhvert innlest, falt ut av undervisningen. Jeg fikk vike plassen, og nå er det kjekt å se yngre, flotte kolleger kvalifisere seg og gå inn i arbeidet med glød og entusiasme. Det skal bli spennende å følge Fjellhaug i åra framover fordi jeg ser vi kan fylle et helt konkret behov for teologisk og missiologisk utdanning utfra en klassisk konservativ-evangelisk grunnposisjon. Slik det har blitt i Norge preger en ødende pluralisme oss mer og mer, dypt inn i de  teologiske lærestedene. Undervisning preget av glad og frimodig bibeltillit, sjelesørgerisk varme og iver og glød for misjon og evangelisering - det ønsker vi å stå for på Fjellhaug!

Flytting - i mai flyttet vi fra Oslo til Stavanger. Det er et steg som vi hadde forberedt i mange år, men som allikevel var krevende når det skulle tas. Min kone er rogalending med storparten av sin familie på de kanter. Da vi giftet oss brøt vi begge opp fra våre kjære og reiste langt vekk. Men i tida vi har bodd i Norge har vi hatt hus og heim i nærheten av min familie. Når mine foreldre nå er borte og det er klart at ingen av barna våre vil bli boende i Råde, bestemte vi at vi ville bli gamle (hvis vi får oppleve det) sammen med hennes familie i Rogaland. Første steg var å flytte til Oslo - i 2009. Med en av våre egne og tre barnebarn allerede etablert i Sandnes-området, var det bare å ta siste steget. Så nå er vi altså å finne i en trivelig leilighet på Ullandhaug med utsikt langt til havs! Den var ikke fullt så trivelig da vi overtok, så det har gått med mange arbeidstimer for å rive ut det utslitte og dårlige og bygge opp noe nytt. Da har det vært godt med gode venner som kunne trå til med råd og praktisk hjelp.