I ettermiddag leste jeg ferdig en bok jeg fikk i hende rett før jul. Den kombinerer humor, god sjelesørgerisk innsikt (ikke minst selvinnsikt) og åndelig klarsyn i et lettfattelig språk. Forlagets presentasjon og flere anmeldelser kan du se her.
For noen er troen ganske uproblematisk. For de vil denne boka antagelig være sær, på grensen til bespottelig. - For andre er troen vanskelig. Det er så mange uløste spørsmål, så mange hvorfor. Det er der Taylor befinner seg, og der mange av oss er, eller har vært, i perioder av livet. Til nesten ethvert spørsmål kan en se et alternativt svar, Taylor kaller det "den indre ateisten" i seg. Det morsomme med boka er den måten som Taylor lar denne "ateisten" komme til uttrykk med kommentarer underveis. Boka kan i dette minne litt om C.S. Lewis' litterære grep i Djevelen dypper pennen. Men Taylor gjør lite bruk av Lewis i sin tekst, fordi hans sentrale tese er at tro, mer enn noe annet, er å plassere seg inn i den kristne storfortellingen (han liker tydeligvis Tolkien). Trosvansker kan ikke møtes bare ved å etablere et forsvar for trossetninger og dogmer. De intellektuelle vanskene må en leve med, men en må satse på at det holder for meg som for utallige andre. De alternative historiene (andre livssyn eller religioner) er nemlig belastet med like mye, eller enda større grad av, tvil og intellektuelle vansker. Den skeptiske troende må i alle fall ikke bruke sine trosvansker som en unnskyldning til å bli passiv og sytete. Tilværelsen er ikke slik at vi får svar på alle spørsmål, men vi må leve med det vi har. Samtidig må vi ikke ha så store tanker om vår fornuft at vi ikke vil forplikte oss før vi har tilfredstillende svar. Troen har mysterier som vi kan utforske, men ikke kommer til ende med.
Boka har en rekke fremragende sitater fra ulike forfattere, helst poeter. Ikke uventet siden Taylor er litteraturprofessor og sier rett ut at han har fått mer hjelp hos forfattere enn hos teologer. Forfattere/poeter bruker metaforer og presist språk for å uttrykke mysteriet, mens teologer har en tendens til å ville forsøke å rasjonelt forklare - forklaringer som den indre ateisten ikke alltid finner like overbevisende. Et par (tilfeldige) eksempler: If I could easily grasp how and why God exists, If the scope of my mental capacity could account for such a God, I think this would be cause for some despair (Gina Ochsner, s. 294). Reality is that which, when you stop believing in it, doesn't go away (Philip K. Dick, s. 320).
Til tider kan boka være litt repeterende, men om Taylor har vært innom temaet tidligere makter han å gi det et nytt uttrykk, eller se det fra enda en ny vinkel. Og språket opplever jeg så godt og frigjørende at jeg tolererer noen gjentakelser.
Som jeg nevnte er troen ikke enkel for mange. Jeg tror Taylors bok kan være til hjelp for den som opplever de mange spørsmålene som en byrde. Det er ikke en tekst til den som ikke er en kristen. Den er et selvkritisk, dyptborende vitnesbyrd på 370 sider fra en som har sett at ved å plassere seg inn i fellesskapet har han fått nok svar, både intellektuelt og følelsesmessig, til at han vil gå aktivt inn og stå løpet. Kristen tro fremstår som langt mer tiltrekkende og tilfredstillende enn alternativene når en går inn i de dype eksistensielle spørsmålene.
For noen er troen ganske uproblematisk. For de vil denne boka antagelig være sær, på grensen til bespottelig. - For andre er troen vanskelig. Det er så mange uløste spørsmål, så mange hvorfor. Det er der Taylor befinner seg, og der mange av oss er, eller har vært, i perioder av livet. Til nesten ethvert spørsmål kan en se et alternativt svar, Taylor kaller det "den indre ateisten" i seg. Det morsomme med boka er den måten som Taylor lar denne "ateisten" komme til uttrykk med kommentarer underveis. Boka kan i dette minne litt om C.S. Lewis' litterære grep i Djevelen dypper pennen. Men Taylor gjør lite bruk av Lewis i sin tekst, fordi hans sentrale tese er at tro, mer enn noe annet, er å plassere seg inn i den kristne storfortellingen (han liker tydeligvis Tolkien). Trosvansker kan ikke møtes bare ved å etablere et forsvar for trossetninger og dogmer. De intellektuelle vanskene må en leve med, men en må satse på at det holder for meg som for utallige andre. De alternative historiene (andre livssyn eller religioner) er nemlig belastet med like mye, eller enda større grad av, tvil og intellektuelle vansker. Den skeptiske troende må i alle fall ikke bruke sine trosvansker som en unnskyldning til å bli passiv og sytete. Tilværelsen er ikke slik at vi får svar på alle spørsmål, men vi må leve med det vi har. Samtidig må vi ikke ha så store tanker om vår fornuft at vi ikke vil forplikte oss før vi har tilfredstillende svar. Troen har mysterier som vi kan utforske, men ikke kommer til ende med.
Boka har en rekke fremragende sitater fra ulike forfattere, helst poeter. Ikke uventet siden Taylor er litteraturprofessor og sier rett ut at han har fått mer hjelp hos forfattere enn hos teologer. Forfattere/poeter bruker metaforer og presist språk for å uttrykke mysteriet, mens teologer har en tendens til å ville forsøke å rasjonelt forklare - forklaringer som den indre ateisten ikke alltid finner like overbevisende. Et par (tilfeldige) eksempler: If I could easily grasp how and why God exists, If the scope of my mental capacity could account for such a God, I think this would be cause for some despair (Gina Ochsner, s. 294). Reality is that which, when you stop believing in it, doesn't go away (Philip K. Dick, s. 320).
Til tider kan boka være litt repeterende, men om Taylor har vært innom temaet tidligere makter han å gi det et nytt uttrykk, eller se det fra enda en ny vinkel. Og språket opplever jeg så godt og frigjørende at jeg tolererer noen gjentakelser.
Som jeg nevnte er troen ikke enkel for mange. Jeg tror Taylors bok kan være til hjelp for den som opplever de mange spørsmålene som en byrde. Det er ikke en tekst til den som ikke er en kristen. Den er et selvkritisk, dyptborende vitnesbyrd på 370 sider fra en som har sett at ved å plassere seg inn i fellesskapet har han fått nok svar, både intellektuelt og følelsesmessig, til at han vil gå aktivt inn og stå løpet. Kristen tro fremstår som langt mer tiltrekkende og tilfredstillende enn alternativene når en går inn i de dype eksistensielle spørsmålene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar