Sosiale medier spiller en stadig større rolle i samfunnet. Facebook, blogger, twitter etc. er viktige leverandører av premisser og info som preger vår hverdag. Ideelt sett burde alle være til stede. Jeg er storlig imponert over de som ved siden av en travel arbeidshverdag har tid til å levere kvalitet i sine ulike FB-innlegg og blogger.
Av ulike grunner faller det meg ikke så lett å delta, samtidig som jeg føler jeg av og til har noe på hjertet som jeg vil dele med andre. Det krever tid, en viss djervhet og mentalt overskudd for å produsere gode innlegg. Med noen år på baken i en akademisk sammenheng blir en kanskje for forsiktig av frykt for å ikke være saklig nok, ikke sjekket grundig nok...
Jaja. Jeg ser at i 2013 skrev jeg ingenting i denne bloggen. Det var et noe "bratt" år med mange omveltninger, og jeg har nok ikke hatt det overskuddet som skulle til.
Jobbskifte - fra å være fulltidslærer på Fjellhaug, gikk jeg ned i 20%-stilling for i stedet å være NLMs arkivar i 80%. Jeg var glad for den muligheten til å skifte beite under de rådende omstendigheter, men det har vært krevende å sette seg inn i nok et nytt felt. I hele mitt voksne liv har jeg stadig vært på vei inn i noe, men aldri kanskje helt hatt følelsen av å mestre det fullt ut før en må videre. Det var slik, og måtte være det, mens vi var misjonærer i Kenya. Arbeidshverdagen var så omskiftelig at en kunne ikke bevilge seg den luksus å kreve at en skulle drive med det samme fra år til år. Derfor var jeg innom det meste der ute - en "jack of all trades, but master of none". Tida på Fjellhaug har også vært krevende - for alle. Etter år 2000 har Fjellhaug gjennomgått store endringer og tilpasninger som offentlige myndigheter pålegger. Det er krevende å stadig utarbeide nye planer og nye opplegg for timer. For en faglig godt skolert person blir det å tilrettelegge et materiale en er fortrolig med på en ny måte. For en allrounder som meg ble det tyngre for hvert år, spesielt siden de fagområdene der jeg var kompetent, og etterhvert innlest, falt ut av undervisningen. Jeg fikk vike plassen, og nå er det kjekt å se yngre, flotte kolleger kvalifisere seg og gå inn i arbeidet med glød og entusiasme. Det skal bli spennende å følge Fjellhaug i åra framover fordi jeg ser vi kan fylle et helt konkret behov for teologisk og missiologisk utdanning utfra en klassisk konservativ-evangelisk grunnposisjon. Slik det har blitt i Norge preger en ødende pluralisme oss mer og mer, dypt inn i de teologiske lærestedene. Undervisning preget av glad og frimodig bibeltillit, sjelesørgerisk varme og iver og glød for misjon og evangelisering - det ønsker vi å stå for på Fjellhaug!
Flytting - i mai flyttet vi fra Oslo til Stavanger. Det er et steg som vi hadde forberedt i mange år, men som allikevel var krevende når det skulle tas. Min kone er rogalending med storparten av sin familie på de kanter. Da vi giftet oss brøt vi begge opp fra våre kjære og reiste langt vekk. Men i tida vi har bodd i Norge har vi hatt hus og heim i nærheten av min familie. Når mine foreldre nå er borte og det er klart at ingen av barna våre vil bli boende i Råde, bestemte vi at vi ville bli gamle (hvis vi får oppleve det) sammen med hennes familie i Rogaland. Første steg var å flytte til Oslo - i 2009. Med en av våre egne og tre barnebarn allerede etablert i Sandnes-området, var det bare å ta siste steget. Så nå er vi altså å finne i en trivelig leilighet på Ullandhaug med utsikt langt til havs! Den var ikke fullt så trivelig da vi overtok, så det har gått med mange arbeidstimer for å rive ut det utslitte og dårlige og bygge opp noe nytt. Da har det vært godt med gode venner som kunne trå til med råd og praktisk hjelp.
Av ulike grunner faller det meg ikke så lett å delta, samtidig som jeg føler jeg av og til har noe på hjertet som jeg vil dele med andre. Det krever tid, en viss djervhet og mentalt overskudd for å produsere gode innlegg. Med noen år på baken i en akademisk sammenheng blir en kanskje for forsiktig av frykt for å ikke være saklig nok, ikke sjekket grundig nok...
Jaja. Jeg ser at i 2013 skrev jeg ingenting i denne bloggen. Det var et noe "bratt" år med mange omveltninger, og jeg har nok ikke hatt det overskuddet som skulle til.
Jobbskifte - fra å være fulltidslærer på Fjellhaug, gikk jeg ned i 20%-stilling for i stedet å være NLMs arkivar i 80%. Jeg var glad for den muligheten til å skifte beite under de rådende omstendigheter, men det har vært krevende å sette seg inn i nok et nytt felt. I hele mitt voksne liv har jeg stadig vært på vei inn i noe, men aldri kanskje helt hatt følelsen av å mestre det fullt ut før en må videre. Det var slik, og måtte være det, mens vi var misjonærer i Kenya. Arbeidshverdagen var så omskiftelig at en kunne ikke bevilge seg den luksus å kreve at en skulle drive med det samme fra år til år. Derfor var jeg innom det meste der ute - en "jack of all trades, but master of none". Tida på Fjellhaug har også vært krevende - for alle. Etter år 2000 har Fjellhaug gjennomgått store endringer og tilpasninger som offentlige myndigheter pålegger. Det er krevende å stadig utarbeide nye planer og nye opplegg for timer. For en faglig godt skolert person blir det å tilrettelegge et materiale en er fortrolig med på en ny måte. For en allrounder som meg ble det tyngre for hvert år, spesielt siden de fagområdene der jeg var kompetent, og etterhvert innlest, falt ut av undervisningen. Jeg fikk vike plassen, og nå er det kjekt å se yngre, flotte kolleger kvalifisere seg og gå inn i arbeidet med glød og entusiasme. Det skal bli spennende å følge Fjellhaug i åra framover fordi jeg ser vi kan fylle et helt konkret behov for teologisk og missiologisk utdanning utfra en klassisk konservativ-evangelisk grunnposisjon. Slik det har blitt i Norge preger en ødende pluralisme oss mer og mer, dypt inn i de teologiske lærestedene. Undervisning preget av glad og frimodig bibeltillit, sjelesørgerisk varme og iver og glød for misjon og evangelisering - det ønsker vi å stå for på Fjellhaug!
Flytting - i mai flyttet vi fra Oslo til Stavanger. Det er et steg som vi hadde forberedt i mange år, men som allikevel var krevende når det skulle tas. Min kone er rogalending med storparten av sin familie på de kanter. Da vi giftet oss brøt vi begge opp fra våre kjære og reiste langt vekk. Men i tida vi har bodd i Norge har vi hatt hus og heim i nærheten av min familie. Når mine foreldre nå er borte og det er klart at ingen av barna våre vil bli boende i Råde, bestemte vi at vi ville bli gamle (hvis vi får oppleve det) sammen med hennes familie i Rogaland. Første steg var å flytte til Oslo - i 2009. Med en av våre egne og tre barnebarn allerede etablert i Sandnes-området, var det bare å ta siste steget. Så nå er vi altså å finne i en trivelig leilighet på Ullandhaug med utsikt langt til havs! Den var ikke fullt så trivelig da vi overtok, så det har gått med mange arbeidstimer for å rive ut det utslitte og dårlige og bygge opp noe nytt. Da har det vært godt med gode venner som kunne trå til med råd og praktisk hjelp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar