På pilgrimsreise til Mwino -1

 Siste uke gjorde jeg ferdig undervisninga på bibelsenteret. Sammen med studentene har jeg gått gjennom Apostlenes Gjerninger. Det er spennende lesning når en slik kan lese det kapittel for kapittel, men jeg skjønte det kan bli litt mange navn og nye steder for den som ikke er kjent i Bibelen og geografien i området fra før. Håpet er at den boka nå ikke lenger er helt ukjent landskap. De kan finne tilbake til fortellingene de opplevde så inspirerende og utfordrende når vi leste det sammen. Gud i ApGj er den samme i dag. Flere av studentene nikket gjenkjennende når de skjønte at Peter, Paulus & Co måtte brytes med sult, tørst, trolldom - og at de måtte gå mye!. Det var så strevsomt at bygutten Johannes Markus ikke taklet det på sin første tur - han gjorde vendereis, 13:13, 15:36-39.

Mwino-dalen, sett sør-vestover - mot Endow og Solion.

Fredag 24. tok jeg ut på en tur jeg har hatt lyst til å gå i lang tid - på mange måter en pilgrimsferd. Da NLM startet opp i Chesta i 1978 tok vi oss opp i fjellet fra østsida, og flere bygdelag der oppe tok imot evangeliet. Noen i teamet dro inn i Mwino, en sidedal på baksida av Chesta, og startet arbeid der - som over tid har vokst seg sterkt. Men personlig fikk jeg ikke anledning til å ta del i det siden vi konsentrerte oss i den tida om Sekerr, et fjellområde enda lenger nord.

Mwino blir av mange sett på som det egentlige Pokot. Dalen er fruktbar og folket er driftige og nytenkende. De er glad i hjemplassen sin, men de var også tidlig ute når det gjaldt nyrydding i høylandet, og å få seg høyere utdannelse. Flere av de med topp utdannelse og gode stillinger er fra Mwino.

Til tider høy vannføring - nødvendig med god klaring!

Den anglikanske kirke pekte ut Mwino som et satningsområde allerede fra starten av i 1932-33, men de hadde ikke personell før på 50-tallet. Grace og Philip Price bodde i dalen fra 1958-1964 og opplevde at mange tok imot Guds ord (Price skrev: God in the Valley). Men så stagnerte arbeidet deres, og har først tatt seg skikkelig opp igjen de siste årene - etter at det lutherske arbeidet har kommet til.

Price's hus - 1958

Thomas Ng'ura er lederen av vår kirkes arbeid i dalen, en flott kar som ble en kristen i fjellet og flyttet til Mwino med familien sin. Thomas tok imot meg og fulgte meg opp åsen på lørdag morgen. For meg var det spennende om jeg klarte stigningene. For han og andre i området er det en tur de gjør uten å tenke... Jeg vil tro at når en kommer over ryggen er en ca 1000-1200 meter over dalen - et fantastisk landskap. Litt opp i lia merker en hvordan lufta endrer seg, og vel oppe er det en svalende bris sammen med varmende sol (ca. 2000 m.o.h.). Thomas var med meg ned til Chemloktyo (mer i neste innlegg) der vi har en menighet. Etter lunsj hos evangelisten, dro han hjem igjen for å planlegge søndagen. De skulle ha fest for å feire at mannen i en heim var nå

Flott evangelistfamilie!

blitt en kristen, mens kona hadde vært det ei tid. "Problemet" var at hun var anglikaner, mens han nå hadde blitt lutheraner. Men de kan jo ikke gå i hver sin kirke, så de var blitt enige med anglikanerne om at dette ekteparet skulle bli luthersk, og det skulle feires med en skikkelig fest hos anglikanerne! Slik blir det når det er godt samhold og en ser hverandre som "lagsbrødre" i en annen fiskebåt.