På bibelsenteret i Kapenguria utfordret i 2004 en av misjonærkonene en lokal kunstner til å male noe fint på veggen i matsalen. Kunstneren heter Alfred Oduya, han har huset sitt i bakkene ned mot Makutano. Jeg tror svaret var i overkant av hva hun hadde tenkt mulig. Når en nå kommer inn og skal sette seg - på østveggen er det en tolkning av nattverden som er bare helt enestående. Jesus og disiplene er blitt Pokoter!
Mange ganger er misjonen blitt beskyldt for at vi bringer noe utenfra og fremmed inn i den lokale kulturen. Det er sant fra en side sett, men evangeliet som kommer til oss utenfra blir tatt inn og gjort til mitt eget. Troen lar seg oversette og den er ikke lenger misjonærenes, men en vital del av min lokale kultur.
På sitt beste har kristen misjon vært med på å bevare lokal kultur og språk. Å bli evangelisert ga en verdighet og selvrespekt som gjorde at de ble mer oppmerksom på og glad i sitt eget. Det tror jeg faktisk har skjedd i deler av Pokot. Kirkene i Pokot satset på lokalspråket, utarbeidet i første omgang enkle lesestykker med tanke på lese- og skriveopplæring, så regulær oversettelse av både Gamle og Nye Testamente, samlet eventyr, folklore og sanger. Hadde ikke det blitt gjort, så hadde Pokot-kulturen antagelig fått dødsstøtet først på åtti-tallet. Den var valset ned av storsamfunnet som ikke hadde noe annet enn forakt og skuldertrekk til overs for noen krigerske kvegrøvere ved Uganda-grensen.
Men så har altså mange blitt kristne. Og Jesus snakker Pokot ute i menighetene, det synges og vitnes friskt - det skapes stedegen teologi. Deler av det bibelske budskap, særlig det om betydningen av blod og verdien av sonoffer, går rett inn i en religiøs hverdag der en også i den tradisjonelle religionen ble opplært i at synd må renses og sones for. Kristentroen er blitt en verdifull ressurs for dem når de skal definere for framtida hva det vil si å være Pokot!
Mange ganger er misjonen blitt beskyldt for at vi bringer noe utenfra og fremmed inn i den lokale kulturen. Det er sant fra en side sett, men evangeliet som kommer til oss utenfra blir tatt inn og gjort til mitt eget. Troen lar seg oversette og den er ikke lenger misjonærenes, men en vital del av min lokale kultur.
På sitt beste har kristen misjon vært med på å bevare lokal kultur og språk. Å bli evangelisert ga en verdighet og selvrespekt som gjorde at de ble mer oppmerksom på og glad i sitt eget. Det tror jeg faktisk har skjedd i deler av Pokot. Kirkene i Pokot satset på lokalspråket, utarbeidet i første omgang enkle lesestykker med tanke på lese- og skriveopplæring, så regulær oversettelse av både Gamle og Nye Testamente, samlet eventyr, folklore og sanger. Hadde ikke det blitt gjort, så hadde Pokot-kulturen antagelig fått dødsstøtet først på åtti-tallet. Den var valset ned av storsamfunnet som ikke hadde noe annet enn forakt og skuldertrekk til overs for noen krigerske kvegrøvere ved Uganda-grensen.
Men så har altså mange blitt kristne. Og Jesus snakker Pokot ute i menighetene, det synges og vitnes friskt - det skapes stedegen teologi. Deler av det bibelske budskap, særlig det om betydningen av blod og verdien av sonoffer, går rett inn i en religiøs hverdag der en også i den tradisjonelle religionen ble opplært i at synd må renses og sones for. Kristentroen er blitt en verdifull ressurs for dem når de skal definere for framtida hva det vil si å være Pokot!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar