Matongo stasjon, der seminaret ligger, startet opp midt på 50-tallet, men misjonsarbeidet begynte først 8 mil lenger sør på Itierio stasjon utenfor Kisii i 1948. Svenske Bibeltrogna Vänner hadde hatt planer om å starte opp i Kenya siden før 2. verdenskrig, men krigen forpurret og forsinket planene. I 1948 kunne fam. Martin Lundström reise ut og etablere seg. Martin var en gründer, men med ganske urent trav til tider. Hele hans virke var preget av en hektisk virksomhet og hyppige kontroverser med medarbeidere både i Kenya og Sverige. Men han var framsynt nok til å sikre seg bl.a. verdifull eiendom i Nairobi. Den enorme kirken på Matongo er på mange måter typisk for hans virke: den er visjonær, og den er en tro kopi av en kirke i Sverige!
Både på Matongo og Itierio ble det bygd klinikker og skoler som etterhvert er bemannet av statlig personell. Anna-Brita Albertsson kom tidlig ut som sykepleier, men etablerte seg etterhvert som en super kjenner av Kisii-språk og ble drivkraften bak Kisii-Bibelen, sangbok og flere oppbyggelige skrifter. De svenske misjonærene fikk god inngang blant Kisiiene, som fra før av var kjent med katolikker og adventister. Med årene ble arbeidet utvidet til å dekke Kisii-høylandet foruten sentrale deler av Kipsigis-området og Nakuru by.
I 1963 ble arbeidet selvstendig og registrert som Den lutherske kirke i Kenya med en relativt lavkirkelig profil. I løpet av årene har det blitt en betydelig vokster og nasjonalisering av lederskapet. Samtidig har en glidd over i en avgjort episkopal kirkestruktur som ligger nært opp til anglikansk kirketenkning.
Svensk-finske evangelieforeningen (SLEAF) ble en partner i arbeidet i 1964. De hadde opprinnelig planer om å begynne nord for Kisumu, men planene måtte endres etter at kirka ble ført bak lyset. I stedet etablerte de Atemo stasjon som ligger midtveis mellom Matongo og Kisii, men med fokus på Luo-folket. Utfra Atemo har arbeidet vokst jevnt i Nyanza-området og representerer et avgjort tyngdepunkt i tillegg til Kisii.
Amerikanske World Mission Prayer League (WMPL) sluttet seg til i 1969. De har gått inn og støttet arbeidet på ulike plasser, særlig Nairobi, men fra midt på 80-tallet dro de i gang pionervirksomhet i Samburu.
Finn-finske evangelieforeningen (LEAF) kom til i 1970. De har hovedsaklig vært knyttet til seminaret på Matongo, arbeid i Kisumu og Nairobi by, og arbeid rettet mot Maasai.
NLM kom altså inn i 1977, men valgte å etablere helt nytt arbeid i Pokot. NLM har aldri hatt personell ved hovedkontoret, men bidratt personellmessig på seminaret og støttet sentralkirkelige institusjoner finansielt.
Utover på nitti-tallet har amerikanske Lutheran Church Missouri Synod (LCMS) og beslektede hjelpeorganisasjoner gjort seg betydelig gjeldende i ELCK, til erstatning for svenskene som har trukket seg helt ut. Der den svenske strategien var å hjelpe kirka til større grad av selvstendighet og selvunderhold, førte frisk tilgang til amerikanske dollar til en usunn finansiell avhengighet og betydelig teologisk dreining. Framtida vil vise hva kirka vil ta til hjerte som sitt eget når den igjen har styrke nok til å velge fritt.
Vi kunne nevnt flere personer, misjonærer og nasjonale. Kirka er i dag en nasjonal størrelse, med fire ordinære bispedømmer pluss erkebispestolen. Fra å være en Kisii-kirke har den vokst til å ha menigheter i alle sentrale strøk av landet, selv om den tallmessig ikke kan sammenliknes med f.eks. anglikanske, katolske eller baptistiske Africa Inland Church. Ser en etter tallmessig tyngde bør en se til Etiopia eller Tanzania der en finner lutherske storkirker. ELCK har da også blitt betydelig preget av teologi og praksis i Tanzania foruten konfesjonalismen i LCMS.
Sven Klemets - en hedersmann
Søndag 22. januar prekte jeg i kirka på Atemo. Utenfor kirken ligger en enkel grav til en hedersmann. Sven Klemets var i første teamet fra SLEAF i 1964 og bygde opp Atemo. I 1990 var han på vei til bibelgruppe ikke langt fra Victoriasjøen. Underveis ble han bitt av en slange og kjente seg dårlig umiddelbart. Han snudde i den hensikt å komme seg til bilen og til klinikk så fort som mulig. Men han døde i bilen. Dødsfallet var et sjokk for oss alle og en påminning om at livet er så skjørt og kan være over i et øyeblikk. Enken og sønnen har senere vært i tjeneste i Kenya. Sven var preget av finsk sindighet og ro koblet med en varm kristen tro og omsorg for andre. Det var så trygt å være i lag med Sven. Hans siste kirkelige oppdrag, som han ikke rakk å fullføre, var å lede en komite som skulle rydde opp i en personalkonflikt på seminaret.
Både på Matongo og Itierio ble det bygd klinikker og skoler som etterhvert er bemannet av statlig personell. Anna-Brita Albertsson kom tidlig ut som sykepleier, men etablerte seg etterhvert som en super kjenner av Kisii-språk og ble drivkraften bak Kisii-Bibelen, sangbok og flere oppbyggelige skrifter. De svenske misjonærene fikk god inngang blant Kisiiene, som fra før av var kjent med katolikker og adventister. Med årene ble arbeidet utvidet til å dekke Kisii-høylandet foruten sentrale deler av Kipsigis-området og Nakuru by.
I 1963 ble arbeidet selvstendig og registrert som Den lutherske kirke i Kenya med en relativt lavkirkelig profil. I løpet av årene har det blitt en betydelig vokster og nasjonalisering av lederskapet. Samtidig har en glidd over i en avgjort episkopal kirkestruktur som ligger nært opp til anglikansk kirketenkning.
Svensk-finske evangelieforeningen (SLEAF) ble en partner i arbeidet i 1964. De hadde opprinnelig planer om å begynne nord for Kisumu, men planene måtte endres etter at kirka ble ført bak lyset. I stedet etablerte de Atemo stasjon som ligger midtveis mellom Matongo og Kisii, men med fokus på Luo-folket. Utfra Atemo har arbeidet vokst jevnt i Nyanza-området og representerer et avgjort tyngdepunkt i tillegg til Kisii.
Amerikanske World Mission Prayer League (WMPL) sluttet seg til i 1969. De har gått inn og støttet arbeidet på ulike plasser, særlig Nairobi, men fra midt på 80-tallet dro de i gang pionervirksomhet i Samburu.
Finn-finske evangelieforeningen (LEAF) kom til i 1970. De har hovedsaklig vært knyttet til seminaret på Matongo, arbeid i Kisumu og Nairobi by, og arbeid rettet mot Maasai.
NLM kom altså inn i 1977, men valgte å etablere helt nytt arbeid i Pokot. NLM har aldri hatt personell ved hovedkontoret, men bidratt personellmessig på seminaret og støttet sentralkirkelige institusjoner finansielt.
Utover på nitti-tallet har amerikanske Lutheran Church Missouri Synod (LCMS) og beslektede hjelpeorganisasjoner gjort seg betydelig gjeldende i ELCK, til erstatning for svenskene som har trukket seg helt ut. Der den svenske strategien var å hjelpe kirka til større grad av selvstendighet og selvunderhold, førte frisk tilgang til amerikanske dollar til en usunn finansiell avhengighet og betydelig teologisk dreining. Framtida vil vise hva kirka vil ta til hjerte som sitt eget når den igjen har styrke nok til å velge fritt.
Vi kunne nevnt flere personer, misjonærer og nasjonale. Kirka er i dag en nasjonal størrelse, med fire ordinære bispedømmer pluss erkebispestolen. Fra å være en Kisii-kirke har den vokst til å ha menigheter i alle sentrale strøk av landet, selv om den tallmessig ikke kan sammenliknes med f.eks. anglikanske, katolske eller baptistiske Africa Inland Church. Ser en etter tallmessig tyngde bør en se til Etiopia eller Tanzania der en finner lutherske storkirker. ELCK har da også blitt betydelig preget av teologi og praksis i Tanzania foruten konfesjonalismen i LCMS.
Søndag 22. januar prekte jeg i kirka på Atemo. Utenfor kirken ligger en enkel grav til en hedersmann. Sven Klemets var i første teamet fra SLEAF i 1964 og bygde opp Atemo. I 1990 var han på vei til bibelgruppe ikke langt fra Victoriasjøen. Underveis ble han bitt av en slange og kjente seg dårlig umiddelbart. Han snudde i den hensikt å komme seg til bilen og til klinikk så fort som mulig. Men han døde i bilen. Dødsfallet var et sjokk for oss alle og en påminning om at livet er så skjørt og kan være over i et øyeblikk. Enken og sønnen har senere vært i tjeneste i Kenya. Sven var preget av finsk sindighet og ro koblet med en varm kristen tro og omsorg for andre. Det var så trygt å være i lag med Sven. Hans siste kirkelige oppdrag, som han ikke rakk å fullføre, var å lede en komite som skulle rydde opp i en personalkonflikt på seminaret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar