NLM startet opp, som nevnt i et tidligere innlegg, i West Pokot i 1978. I løpet av relativt få år ble det bygd opp stasjoner i Chesta, Chepareria, Sekerr, Kongelai og Kapenguria. Disse plassene var plassert slik at en posisjonerte seg strategisk midt i de folkerikeste områdene. Arbeidet har så vokst utover fra disse sentra til å dekke mesteparten av distriktet. Evangelisering har i alle år gått hånd i hånd med bygdeutvikling med ulike komponenter som skole, jordbruk og helse.
Midt på nitti-tallet ble man invitert til å starte opp nordover også i Turkana, og først på 2000-tallet også sørvestover mot Mt. Elgon. Det betød en betydelig utvidelse geografisk og kulturelt. Turkana er de man i alle år har stjålet kuer fra, så det var ganske nytt for mange at de nå skulle være kristne søsken! Akkurat den biten har gått veldig bra, men arbeidet i Turkana er så annerledes. Store avstander (kostnadskrevende), spredt befolkning, - og en drepende varme! Man har forsøkt å fordele ressursene slik at også disse utkantområdene har blitt noe tilgodesett, men arbeidet der er atskillig tyngre enn i Pokot.- Med Mt. Elgon-området er det annerledes stilt ressursmessig. Liene opp mot det staselige fjellet ved Uganda-grensa er kanskje noe av det mest fruktbare området i hele Kenya. Jorda er så fet at en bonde får gledestårer ved å se en nypløyd åker der! Det har da også gjort at det har vært kontinuerlig krangling og krig om land og rettigheter. Engelske kolonister tok for seg i sin tid, mens de lokale ble drevet opp i skogen. Da kolonistene reiste på 60-tallet kom andre inn i deres sted, og de lokale ble, til stor forbitrelse, værende i skogen. Med ujevne mellomrom har det vært trefninger og uro der grupper har kjempet for at lokalbefolkningen skal få rett til større deler av de fruktbare jordbruksområdene. I hele forrige ti-år var det en slags lokal unntakstilstand med episoder av voldelige angrep for å drive ut "innflyttere", og tilsvarende voldsomme svar fra sikkerhetstyrker for å slå ned disse gruppene. Flere av våre kristne ledere der må leve med forferdelige minner og historier om drap og overgrep på begge sider.
På denne måten har misjonsarbeidet de siste årene vokst til å omfatte et betydelig større geografisk område enn bare Pokot. ELCK gikk midt på nitti-tallet over til en episkopal ordning, og bispedømmet er definert til å omfatte hele nordre Rift Valley-provins, fra Kitale til Sudan-grensa - et enormt område. Deler av det er altså tynt befolket, men det er en kjempeutfordring å dekke dette administrativt. De forskjellige kristenflokkene, kirker, skoler og institusjoner skal jo knyttes sammen i et fellesskap.
I 2004 ble den første biskopen i North West Diocese av ELCK innvidd. William Lopeta var snekker, evangelist, prest og distriktsleder før han ble bedt om å ta bispevervet. Det var en tung byrde å aksle i og med at han skulle være førstemann i rollen. Det er nok flere saker som en ser kunne vært taklet på en heldigere måte. Samtidig har han lyktes i å bevare bispedømmet intakt og rimelig fri for ødeleggende konflikter. Det er ikke lite i ei kirke som på nasjonalt plan dessverre er mer og mer et speilbilde av et over-politisert og fragmentert samfunn.
Det var valg igjen høsten 2011, og da rykket nye folk inn i kontorene på Bibelsenteret. Nyvalgt biskop er Samson Lokipuna, mens sekretær for bispedømmet er Edwin Pkemoi. I biskop Samson har de fått en klok leder med mye livsvisdom. Han har ikke mye formell utdannelse, men har vært evangelist og prest ved siden av drive gårdsbruket sitt. Allikevel snakker han godt swahili, og har lært seg rimelig bra engelsk i voksen alder. Vi som har fulgt disse lederne i noen år har blitt imponert over f.eks. Samsons økonomiske evner. Han forteller selv hvordan han var en drukkenbolt hjemme i Sekerr, sammen med kona, før han ble en kristen. Men evangeliet bragte noen helt nytt inn i livet deres. De har arbeidet seg skrittvis ut av fattigdom, kjøpt jord i stadig bedre områder, og kommet økonomisk på fote slik at de på egen hånd har f.eks. kunnet sende barna på videregående, hvis de var kvalifisert for det! Det er det ikke mange som har maktet ved egen hjelp i dette området! Vi håper at Samson kan anvende denne økonomiske evnen sammen med sitt sunne åndelige skjønn til å bli en god leder i sin funksjonsperiode. Be for lederskapet i bispedømmet, det er mange utfordringer økonomisk og personellmessig. I et område på størrelse med Østlandet skal altså 221 menigheter fordelt i 33 prosti, ca. 70 barneskoler, 8 videregående, 2 colleges, og 3 klinikker knyttes sammen, bemannes og ledes - og det er ikke store ressurser til rådighet.
Midt på nitti-tallet ble man invitert til å starte opp nordover også i Turkana, og først på 2000-tallet også sørvestover mot Mt. Elgon. Det betød en betydelig utvidelse geografisk og kulturelt. Turkana er de man i alle år har stjålet kuer fra, så det var ganske nytt for mange at de nå skulle være kristne søsken! Akkurat den biten har gått veldig bra, men arbeidet i Turkana er så annerledes. Store avstander (kostnadskrevende), spredt befolkning, - og en drepende varme! Man har forsøkt å fordele ressursene slik at også disse utkantområdene har blitt noe tilgodesett, men arbeidet der er atskillig tyngre enn i Pokot.- Med Mt. Elgon-området er det annerledes stilt ressursmessig. Liene opp mot det staselige fjellet ved Uganda-grensa er kanskje noe av det mest fruktbare området i hele Kenya. Jorda er så fet at en bonde får gledestårer ved å se en nypløyd åker der! Det har da også gjort at det har vært kontinuerlig krangling og krig om land og rettigheter. Engelske kolonister tok for seg i sin tid, mens de lokale ble drevet opp i skogen. Da kolonistene reiste på 60-tallet kom andre inn i deres sted, og de lokale ble, til stor forbitrelse, værende i skogen. Med ujevne mellomrom har det vært trefninger og uro der grupper har kjempet for at lokalbefolkningen skal få rett til større deler av de fruktbare jordbruksområdene. I hele forrige ti-år var det en slags lokal unntakstilstand med episoder av voldelige angrep for å drive ut "innflyttere", og tilsvarende voldsomme svar fra sikkerhetstyrker for å slå ned disse gruppene. Flere av våre kristne ledere der må leve med forferdelige minner og historier om drap og overgrep på begge sider.
På denne måten har misjonsarbeidet de siste årene vokst til å omfatte et betydelig større geografisk område enn bare Pokot. ELCK gikk midt på nitti-tallet over til en episkopal ordning, og bispedømmet er definert til å omfatte hele nordre Rift Valley-provins, fra Kitale til Sudan-grensa - et enormt område. Deler av det er altså tynt befolket, men det er en kjempeutfordring å dekke dette administrativt. De forskjellige kristenflokkene, kirker, skoler og institusjoner skal jo knyttes sammen i et fellesskap.
I 2004 ble den første biskopen i North West Diocese av ELCK innvidd. William Lopeta var snekker, evangelist, prest og distriktsleder før han ble bedt om å ta bispevervet. Det var en tung byrde å aksle i og med at han skulle være førstemann i rollen. Det er nok flere saker som en ser kunne vært taklet på en heldigere måte. Samtidig har han lyktes i å bevare bispedømmet intakt og rimelig fri for ødeleggende konflikter. Det er ikke lite i ei kirke som på nasjonalt plan dessverre er mer og mer et speilbilde av et over-politisert og fragmentert samfunn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar